En realitetsorientering om Israel og Palestina

Spørsmålet er om palestinerne bare skal stå med lua i handa og akseptere det okkupanten er villig til å avse? 

Koronasituasjonen gjør at det i år ikke ble tog i norske byer, kun virtuelt 1. mai-tog. Dette stopper dog ikke enkelte fra å komme med påstander om jødehat mot den norske fagbevegelsen og palestinaaktivister.

Det er i skrivende stund 30. april og jeg leserConrad Myrlands innspill publisert i avisen Dagen 27. april, med et litt oppgitt sukk. Nok en gang får vi servert historien om Israel-hat og påstanden om at parolen «Anerkjenn Palestina, boikott Israel» demoniserer verdens eneste jødiske stat.

Han stempler og undervurderer norske muslimer og forteller at de er oppflasket på stigmaet: «Israel er ondskapens stat.»

Videre sier han at boikottparolene «truer med å ta livsgrunnlaget fra seks millioner jøder». Han forteller også at «norske jøder krymper seg i frykt og fortvilelse over dette».

Han topper det hele med «Jødene i Israel forstår at det er dem boikotten retter seg mot, ikke den arabiske minoriteten» og «De eldste husker tidligere tider da de ble boikottet i Europa og Oslo».

Det er trist å se at Med Israel For Fred har kjørt seg fast i dette sporet med å gjøre kritikk av staten Israels framferd om til en sak om jøder, og å implisitt stemple boikott-tilhengere som jødehatere.

Dette oppleves som uansvarlig og hatefullt for meg som mener boikott er et positivt ikkevoldelig virkemiddel som sender et tydelig signal til en stat om at dens framferd ikke er akseptabel.

Jeg forbeholder meg retten til å påpeke overgrep og støtte palestinernes kamp for frihet og rett til selvbestemmelse – mot Israels okkupasjon, uten å bli beskyldt for å bedrive «demonisering» av hverken den ene eller andre.

Det er bare halvparten av verdens jøder som bor i Israel og realiteten er at det faktisk er både jødiske enkeltpersoner og organisasjoner som støtter boikott av Israel, og jeg mener det blir ganske absurd å beskylde mange av verdens jøder for å «demonisere jødestaten». Dette handler rett og slett om å ha et fungerende moralsk kompass.

Av de som husker den internasjonale boikottaksjonen mot Apartheid Sør-Afrika, minnes kanskje mange Nelson Mandela som var kritisk til den israelske okkupasjonen, selv om han anerkjente statens rett til eksistens.

Mandela sa i 1997: «Our freedom is incomplete without the freedom of the Palestinians.» Han sa også at ANC identifiserte seg med PLO, fordi de begge kjempet for sin rett til selvbestemmelse.

Myrland sår tvil om at palestinerne ønsker fred og egen stat, og sier at «palestinerne kunne fått sin egen stat for lenge siden». Palestinerne ønsker selvfølgelig fred – men de ønsker en rettferdig fred.

Med kontroll over egne grenser og ressurser. Ikke å bli avspist med en bantustan-tilværelse uten kontroll over eget land og egne grenser, og uten blant annet en god løsning for flyktningene.

«Den grønne linjen» fra før krigen i 1967 er i dag ansett av verdenssamfunnet som den anerkjente grensen til Israel. Vestbredden og Øst-Jerusalem, anses altså av både FN og EU som okkuperte områder. Gaza lider under en blokade hvor Israel kontrollerer sjø, land og luftgrenser, og Vestbredden er oppspist av ulovlige israelske bosettinger.

I dag bor det ifølge FN mellom 600.000 og 800.000 ulovlige bosettere på Vestbredden. Palestinske flyktninger fra 1948 og 1967 er nå rundt fem millioner mennesker som lever i flyktningleirer både i Palestina og i landene rundt. Israel nekter å la disse flyktningene vende hjem.

At Israel omtaler Jerusalem som sin «udelelige» hovedstad uten å ta hensyn til at palestinerne alltid har krevd Øst-Jerusalem som sin hovedstad, og nå har planer om å annektere Jordandalen, nordlige områder rundt Dødehavet og områdene med ulovlige bosettinger på den okkuperte Vestbredden, viser tydelig hvor mye man kan stole på politisk prat om at de ønsker fred.

Israel innfridde heller aldri sine løfter fra Oslo-avtalene om å stoppe etablering av nye bosetninger på palestinsk okkupert land. Antallet bosetninger har blitt mer enn firedoblet siden da.

Spørsmålet er om palestinerne bare skal stå med lua i handa og akseptere det okkupanten er villig til å avse?

Jeg frykter at om Israel nå tvinger gjennom annektering av mer palestinsk land, har de effektivt drept fredsprosessen og drømmen om en tostatsløsning for godt. Dette vil kunne utløse en ny voldsbølge.

Jeg støtter de palestinske arbeiderne og organisasjonenes opprop om å bruke det ikkevoldelige virkemiddelet – boikott av Israel. FN har gjentatte ganger gjort det klart at Israel må oppheve okkupasjonen av Vestbredden, inkludert Jordandalen og Golanhøydene og Øst-Jerusalem, samt blokaden av Gaza.

Heldigvis ser det ut som at også norske lokalpolitikere nå våkner opp og tar et standpunkt. Stadig flere norske kommuner og fylkeskommuner vedtar at man ikke skal kjøpe varer og tjenester som er produsert i okkuperte områder. Sist ute var Trøndelag fylkeskommune som vedtok dette 26. februar 2020.

BDS-oppropet (BDS: Boycot Divestment & Sanctions), som er en bredere og mer dyptgripende boikott enn å bare avstå fra varer og tjenester som er produsert i okkuperte områder – men berører hele Israel, kom i 2005 på ettårsdagen til den historiske avgjørelsen til The International Court of Justice (FNs juridiske hovedorgan), som fant at Israels mur er ulovlig, og ga pålegg om straks å demontere den.

Israel måtte tilby oppreisning til de som var skadelidte av muren. Samt at enhver stat som hadde ratifisert den fjerde Genève-konvensjonen hadde en forpliktelse til å sørge for at Israel holdt seg innenfor rammeverket av humanitærretten. Oppropet er støttet av 170 palestinske organisasjoner.

Vis solidaritet – støtt et fritt Palestina.