Utfordring for religionsfriheten?

Partiet De Kristne mener at vårt samfunn skal bygges på et kristent menneskesyn, men at våre menigheter står seg best på å være finansielt uavhengige.

I forbindelse med vedtaket om ny lov om tros- og livssynssamfunn, har det vært debatt knyttet til virkninger av loven slik den ble vedtatt. Partiet De Kristne etterlyser imidlertid en dypere prinsipiell tilnærming til statens relasjon til religionsutøvelse. Spørsmålet er nemlig om ikke statens iver etter å finansiere trossamfunn på sikt kan være en trussel mot religions-friheten.

For det første vil vi problematisere departementets påstand om at all religionsutøvelse er samfunnsbyggende og positivt. Vi ønsker ikke å trekke fram enkelte religioner, men både fra vår egen tid, og fra historien, er det lett å finne eksempler på religioner som legitimerer overgrep mot både egne tilhengere og motstandere.

Departementets forhold til religionsutøvelse kan sammenlignes med å hevde at alle politiske ideologier har menneskets frihet og ve og vel som målsetting. Vi vet alle at det ikke er tilfelle, men dagens lovgivning kan føre til at trossamfunn som er en trussel mot vår ytrings- og religionsfrihet får støtte.

For det andre vil vi som politisk parti problematisere lovens premiss om lojalitet til diskrimineringslovgivningen som utgangspunkt for statlig støtte. Mens tidligere lovgivning hadde som utgangspunkt at religionens «si lære eller sitt arbeid kjem i strid med rett og moral», er det diskrimineringsloven som nå er utgangspunktet for støtte.

Etter loven skal trossamfunn redegjøre for tilstand og tiltak når det gjelder kjønnslikestilling i virksomheten, om denne er i samsvar med likestillings- og diskrimineringsloven § 26a, men også om eventuell forskjellsbehandling når det gjelder tilgang til aktiviteter, styrende organer, verv og stillinger.

Loven forutsetter altså at trossamfunn tar opp i seg vår tids normative ideologi, og blir dermed et religiøst/ideologisk instrument i seg selv. Med tanke på hvor alvorlig dagens makthavere ser på brudd på diskrimineringslovgivningen, er det all grunn til å frykte at rapporterte brudd på kravene for tilskudd, kan føre til handlinger fra staten med mål om å rette opp slik «negativ» atferd.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad skriver selv i et innlegg i Vårt Land at dialog mellom stat og trossamfunn er et viktig mål med loven, og han skriver: «Tilskuddsordningene bidrar til kontakt mellom samfunnene og myndighetene, noe som igjen gir innsyn i og åpenhet rundt tros- og livssynssamfunns virksomhet. Dersom en stor grad av samfunnene nektes tilskudd fordi de har for få medlemmer, vil det føre til mindre dialog og åpenhet, og i verste fall mer lukkede trossamfunn.»

Det er vanskelig å forstå hvorfor det er viktig for staten med dialog, om det ikke er for et ønske om å påvirke det enkelte trossamfunn i en gitt retning. Vi mer enn aner at staten, hvis etikk ikke lenger er bygget på kirkens etikk, nå mener at trossamfunn skal bygge på statens etikk.

For det tredje vil vi som politisk parti advare trossamfunn mot å gjøre seg avhengig av statlige overføringer. Det er alltid slik at det følger visse føringer med statlig støtte, krav som må oppfylles. Et trossamfunn som kun står på egne ben, står langt friere til både å forkynne og å handle slik de mener er riktig. Dette ser vi spesielt i sosialt arbeid. Anledningen til å forkynne og bruke kristen tro som et redskap i møte med de som søker hjelp er begrenset der staten er sponsor. Staten forutsetter i tillegg en profesjonalitet som gjør at arbeidsgiverne tvinges til å ansette personer som ikke trenger å dele kristen tro.

Partiet De Kristne mener at vårt samfunn skal bygges på et kristent menneskesyn, men at våre menigheter står seg best på å være finansielt uavhengige. Det er faktisk grunn til å tro at religionsfriheten blir styrket dersom staten trekker sin støtte og lar de ulike trossamfunnene klare seg selv.