Er koronaen Guds straff?

«Har vi ingen synder å bekjenne?» spør Per Haakonsen i sitt innlegg i Dagen 15. april. «Det skal ikke lenger tales åpent om synd, og slett ikke at vår synd har noe med koronaviruset å gjøre.» Undertegnede navngis som «siste mann ut» blant dem som tenker slik.

Utgangspunktet er hva jeg skrev i Dagen 8. april, om hva vi som kristne bør huske i disse koronatider. Jeg skrev blant annet at vi ikke skal lytte til dem som sier at pandemien er en straff fra Gud.

Haakonsen spør hvordan jeg kommer til rette med Det gamle testamentet, og drar linjen videre til svekket syndsforståelse i kirken, bortfall av læren om fortapelse, ny forståelse av forsoningen og endring i kirkens liturgier.

Her er det mye å svare for, og det oppleves underlig å kobles opp mot et slikt anklageregister. Underlig, ikke minst fordi jeg er blant dem som holder fast ved fortapelsens alvor, og forkynner at Jesu død er en soningsdød for vår synder. Han gav sitt liv for å sone vår skyld overfor Gud. Bibelen lærer oss å tale konkret om våre synder, og at vårt håp og vår redning er at Jesus «er en soning for våre synder» (1. Joh 2,2).

Men hva med koronapandemien? Er det sviktende bibeltroskap å ikke ville forkynne at den er en Guds straff? Jeg er ikke optimist med tanke på å vinne gehør hos Per Haakonsen, men jeg vil peke på noen momenter som er vesentlige. Da må vi først se på vår forståelse av Det gamle testamentet.

Haakonsen skriver at «Hele Israels historie er jo et vitnesbyrd om at folkets ulydighet fører straffen med seg. Det var først da folket bekjente sine synder at Guds straffedom vek». Dette er riktig. Og Bibelen lar oss ikke være i tvil om at vi både i den gamle og den nye pakt møter en hellig Gud som reagerer mot synden og krever erkjennelse og soning. Men Haakonsen overser en vesentlig forskjell mellom Det gamle og Det nye testamentet.

I Det gamle testamentet følger vi historien til den gamle pakts gudsfolk, Israel. (For sikkerhets skyld: Israel er fortsatt et utvalgt folk!) I den gamle pakts tid taler Gud til dette folket gjennom dommere, profeter og andre talspersoner som Han har gitt fullmakt til å si «Så sier Herren!». De er åpenbaringsbærere, og talte på Guds vegne – også om konkrete straffedommer som Gud lot ramme folket på grunn av deres ulydighet.

Men så gjelder det at vi skjerper vår teologiske bevissthet: Når den nye pakt inntrer, innebærer det både en kontinuitet og en forandring i forhold til Guds handlemåte i den gamle pakt. Viktigst er å ha fokus på kontinuiteten. GTs Gud og NTs Gud er den samme. Han er fortsatt den hellige Gud som kaller til omvendelse og etterfølgelse. Det er den samme frelseshistorie som vi er vitner til og er en del av. Men nå skal evangeliet om Guds rike forkynnes for folkeslagene. Jesu død og oppstandelse gjør opp for syndene i den gamle pakt (Hebr 9,15) og er den grunnvoll som den kristne kirke bygges på.

Det nye testamentet taler ikke mindre om syndens alvor enn hva vi ser i Det gamle. Men når vi som apostlenes etterfølgere sendes ut for å være Jesu vitner, hører det ikke til oppdraget å konkretisere Guds straffedom over enkeltmennesker eller folkegrupper. Vi skal forkynne evangeliet og kalle til omvendelse, tro og etterfølgelse. Både loven (budene) og evangeliet skal lyde.

Vi skal forkynne at Jesus har oppfylt profetens ord: «Straffen lå på ham, for at vi skal ha fred» (Jes 53,5). Men vi er ikke åpenbaringsbærere med profetenes fullmakt til å forkynne konkrete begivenheter som Guds straffedom over navngitt ulydighet mot Gud. Vi får ikke budskap fra Gud som gjør at vi kan stå fram og si «Så sier Herren». Vår oppgave er å tale det som Skriften sier.

Overser vi denne vesentlige forskjell mellom GTs profeter og vår vitnetjeneste, havner vi i en vilkårlighet som er farlig. Kirkens historie har mange vitnesbyrd om hvordan krig, pest, ulykker og naturkatastrofer har vært tolket som Guds straff og utløst dommedagsforventninger. Middelalderen har rikelig med slike eksempler, men vi har dem helt opp mot vår egen tid. I sporene ser vi mer av manipulasjon, frykt og frafall enn av sann omvendelse.

At ukloke og gale veivalg kan få alvorlige konsekvenser, skal ikke forties. Men å tolke slike konsekvenser som Guds straff over enkeltpersoner eller grupper, har den kristne kirke ikke mandat til. Vårt mandat er å forkynne Guds bud slik at vi erkjenner vår synd, og å peke på ham som har sonet våre synder. Når Per Håkonsen sier at koronaepidemien er en Guds straff, opptrer han i konflikt med Guds ord. Det er et stort alvor.