Digital virkelighet og Guds virkelighet

Det pågår en opphopning av viktige problemstillinger i avisen Dagen for tiden. Det kan fortone seg som en kaotisk floke av kryssende meninger og interesser.

Slik en tømmerfløter forsøker å løsne den stokken som hindrer videre framdrift, vil jeg etter fattig evne kort forsøke å løfte fram et kjerne-spørsmål; og det spørsmålet dreier seg om – hva er virkelighet?

I debatten om kvinnens stilling i forsamlingen er det blitt hevdet at mannen for eksempel har en sterkere stemme enn det motsatte kjønn, og at dette biologiske faktum tilsier at mannen skal ha en ledende rolle. Man kunne her sikkert peke på også andre biologiske egenskaper, slikt som mannens sterkere fysikk og en mer risikovillig og mindre sentimental mentalitet. Dette er egenskaper som stammer fra menneskets tidlige morgen da man levde i stamme-samfunn og med den dertil passende arbeidsdeling mellom mann og kvinne.

Den biologiske utviklingen har ikke på noen måte holdt tritt med den teknologiske. Utviklingen av for eksempel lydforsterkende maskiner, gravemaskiner, droner og kunstig intelligens har fullstendig omkalfatret de tradisjonelle kjønnsrollene i både krigs- og fredstid. Hva gjør man da i møte med det Guds ord som på mange måter har sitt utgangspunkt i den gamle virkeligheten?

Det finnes utallige eksempler på hvordan moderne teknologi forandrer og samtidig medfører omdefinering av vår verden. Ta for eksempel utviklingen av prevensjonsmidler og kunstig befruktning. En viktig begrunnelse for begrensning av seksuelt samliv til det livsvarige, monogame, heterofile ekteskapet, skyldtes nettopp at avkommet skulle få en trygg ramme rundt sitt liv. Videre var den biologiske organiseringen med stabile slekts-relasjoner helt avgjørende for å bygge livskraftige samfunn. Bruk av person-navn og slekts-navn er en avledning av dette. Men i en gjennomdigitalisert kultur blir personlige og biologiske relasjoner stadig mindre interessante.

Hvilken seksuell legning man har er også ganske likegyldig, - for barn kan man nå produsere uansett. Person-nummer, telefon-nummer og bank-nummer er egentlig alt som behøves for å holde orden i sysakene. «Alt er tall» - sa en gammel filosof. Og når vi vet at ordet «digital» betyr nettopp «tall», så forstår vi hvor rett han hadde. At psykologene får det stadig mer travelt med å hjelpe alle sjelene som kommer i skvis mellom det gamle og det nye paradigmet, - det er en helt annen sak.

Jeg vet ikkeom digitaliseringen er teknologiens endestasjon, men jeg tror den medfører menneskehetens endestasjon. Det er en dramatisk påstand som krever en skikkelig forklaring. Den forklaringen har jeg forsøkt å gi i min bok «Ikke av denne verden». Men her må jeg nøye meg med kort å minne om at digitaliseringen gradvis okkuperer og infiltrerer samtlige menneskelige og umenneskelige fenomener. Det dreier seg faktisk om framveksten av en ny eksistens.

Den bedrift, den kunst, den hendelse, det menneske - som ikke befinner seg på nettet, er blottet for digital glans og forevigelse, og eksisterer nærmest ikke. Samtidig må flest mulig menneskelige fenomener analyseres og dokumenteres for å kunne bearbeides til næring for kunstig intelligens. Kina sitter nok her i førersetet. Det er snakk om dyneløfting av ufattelige dimensjoner, ikke fordi kineserne er ondere enn alle andre, men fordi kineserne tydeligvis er de mest pragmatiske.

Og dersom ikke kineserne skal vinne verden, må alle andre følge etter som vogner på det samme sporet. Dermed blir det plutselig ikke kineserne, men teknologien som vinner verden.

Jeg er altså ikke målbærer av noen konspirasjonsteori eller av den tro at teknologien har en egen, ond vilje. Mitt poeng er heller ikke at moderne teknologi kan bli et redskap i onde menneskers hender, selv om det også er fullt mulig. Mitt poeng er at teknologiens egen iboende lovmessighet, nemlig økt effektivitet, gradvis blir den alt-definerende lov.

Denne loven kommer inn der mennesket med sine menneske-lover har abdisert fra tronen. Etter en lang kulturell prosess der de forskjelligste ideologier har bidratt, sitter man nå i den vestlige verden igjen med en menneske-masse bestående av «selvrealiserende individer». Det er alt. Selve livsveven rakner, selv om deler av den fremdeles kan være intakte. Det store samspillet i det menneskelige øko-landskapet, - fra det mikroskopiske og avgjørende humus-liv som består av familier og skapelse av individuell identitet, - til lokale miljø som danner lokal identitet, - til nasjonalt nivå der identiteter skal representeres, - - - alt dette dekonstrueres.

Men et underlig kjærestepar reiser seg opp av ruinene i all sin glans: den mektige maskinen, altså effektivitet, paret med menneskelig begjær.

Den kulturelle og den teknologiske utviklingen har beveget seg parallelt. Kulturen er blitt grenseløs. «Alt flyter» - sa visst en annen filosof, - og også han fikk rett. Det er kanskje det samme Bibelens Johannes beskriver i sin åpenbaring av menneskemassene som et hav. Uansett, menneskene har ikke lenger noen felles moralske eller eksistensielle holdepunkter.

Det handler heller om å være «open-minded» eller «just do it». Og er det et sted der saker og ting virkelig flyter, så er det nettopp på nettet. Nettet skaper den globale landsby. Nettet innbyr til multi-tasking. Nettet er grenseløst. Nettet er uforpliktende. Nettet er øyeblikkets medium. Nettet erstattervirkelige penger,virkelig sex,virkelige relasjoner,virkelig tid,virkelige opplevelser. Nettet er anti-demokratisk ettersom det skaper uforpliktende, respektløs kommunikasjon.

Følelsene regjerer, samtidig som man ikke ser sin neste i øynene. Systemet er programmert til å fore individet med informasjon som bare forsterker de fordommene man allerede hadde.

På nettet tenderer kommunikasjonen til å foregå med alle og med ingen, og er derfor anti-kommunikativ. Den klareste sammenhengen mellom postmoderne virkelighetsoppfatning og teknologi finner man kanskje i individets mulighet til å skape sitt helt personlige digitale univers.

Boktrykkerkunsten derimot, gav faste, forpliktende tekster som skapte ro og samling om en helhetlig, konsekvent tanke. Den la grunnlaget for et felles mentalt rom og for rasjonell kommunikasjon, - og dermed også for et sant demokrati. Man bør derfor betenke i hvilken grad nettetsom medium omprogrammerer våre nevroner, våre sinn og vår oppfatning av den virkelige virkeligheten, - av Bibelen og av Gud.

Til tross forsin suverene styrke og intelligens, har fremdeles ikke teknologien inntatt den altomfattende, globale posisjon alt tilsier at den skulle hatt. Menneskelig kultur, nasjonalisme og religiøse fornemmelser har stått i veien. Den avgjørendehendelsen har fremdeles ikke funnet sted. Det som trengs er en katastrofe i form av krig, sult, økonomisk eller økologisk sammenbrudd, eller en epidemi. Kun dette kan gjøre menneskeheten ydmyk nok til å innse at bare renskåret og høyreist teknologi er det som kan redde den. Korona kan være en slik hendelse. Det er kanskje ikke så rart at de fleste kristne anser det å gå inn på teknologiens egne premisser for å være det eneste relevante. Vi er havnet i en svært krevende situasjon.

Jeg har selv bidratt til en nett-overført Gudstjeneste, og vil selvfølgelig ikke påstå at alt på nettet er av det onde. Problemet er imidlertid ikke først og fremst programmenes innhold. Problemet er at vi er ikke lengerpå nettet, men i nettet. På samme måte som friskt og levende vann ved en viss temperatur brått kan omdannes til is, på samme måte kan nettet i seg selv, og all forkynnelse via dette nettet, forvandles fra å være livgivende til å bli åndelig dødbringende. Dette kan skje nærmest umerkelig, som ved narkose, som når mottageren sitter dypt i sin sofa med fjernkontroll og ser kristne program strømme forbi i samme underholdningsflod som alt det andre.

I en slik setting vil det ikke være unaturlig å rope «hent en kald Cola da kjære» - midt under nattverden eller velsignelsen. Når kristendommen skal flyttes inn på den digitale plattformen, så er det egentlig nettet som flytter inn i kristendommen. Saken koker da ned til spørsmålet om i hvilken grad man kan skille form og innhold i kristen forkynnelse. Opererte egentlig Jesus Kristus med et skille her? Var ikke hans fysiske liv - kroppsspråket - selve kjernen i budskapet? Og, vil ikke den stadige økningen av kristen tilstedeværelse på nettet heller forsterke og legitimere nettet som en parallell virkelighet, - som igjen gradvis fortærer virkelig virkelighet? «Det nytter ikke å stoppe utviklingen» - hevdes det. Og det er sant for de som ikke kjenner en annen realitet enn mennesket selv. Men for kristne burde muligheten være til stede for å finne en annen vei.

Epidemier er ikke noe nytt i menneskehetens historie. Det nye nå er koblingen mellom virus og det virtuelle. Kanskje det er dette som trengs for å sparke i gang en grunnleggende ny økonomisk, politisk og mental virkelighet. Kanskje de aller fleste vil tenke at det nå er på høy tid at dette moderne digitale fundamentet fullt ut får erstatte alt som var bygget på det gamle, - ettersom det nye likevel gjennomsyrer alt, og ettersom vi tross alt lever i 2020.

Det digitale er alleredei alle,over alle, og gjennom alle. For mange blir det nærliggende å tenke at man ikke lenger kan tillate biologi fra urtiden og gammel religion å legge føringene for samfunnsdannelsen. Tidsånden ønsker selvfølgelig også å inkarneres. «Ny vin i nye vinsekker» - var det jo en som snakket om. Det er et åndelig sus over dette her. Og også mange kirker kan sikkert se for seg i ånden at både fred, rettferdighet, frelse og frihet nå endelig vil bli en realitet for alle. Fru Korona har allerede dekket bordet, og inviterer all verdens herskere og all verdens folk til noe helt nytt. Men kanskje må det mange invitasjoner til. I denne prosessen kan det også vise seg at nasjonen likevel er mest egnet som agent for en global løsning.

Den har nemlig spesial-kompetanse på å ivareta visse menneskelige og nasjonalistiske følelser. Men obs, - når jeg nå mer enn antyder at det er en global agenda bak for eks. nasjonale, velmenende tiltak, - så er jeg likevel ikke konspirasjons-teoretiker! Jeg forsøker bare å beskrive teknologisk determinisme. Man bør altså besinne seg og tenke igjennom om denne endestasjonen, denne nye virkeligheten, eller denne plattformen, - om den vil representerer Himmel, - eller Helvete på jord.

Der er godt å synge «Aldri forstummer tonen fra Himmelen». Det er min overbevisning at Gud kan bruke også Korona-situasjonen til å fremme sitt Rike og sin virkelighet. Vi ser nå enda klarere enn noen gang verdien av at Gud ble kropp, og at han på den måten velsignet og kastetsin glans over biologisk virkelighet.

Vi ser storheten i at Gud ble et vanlig menneske, og bød oss i sitt Ord å komme sammen, - gjerne bare to eller tre, - og altså helt innenfor Ernas påbud, - for å dele Ham, Hans legeme og Hans blod, - hver dag, - i hjemmene, - til minne om Ham. Gud kom ikke for å ta ossut av våre liv, men for å kommeinn i våre liv. Om de religiøse strukturene vil overleve det som kommer med et sant kristent vitnesbyrd i behold, - det er et åpent spørsmål. Mye tyder på at de heller vil omfavne digital gnostisisme.

Men til Guds liv i oss og mellom oss er det knyttet sterke løfter. Jesus sier til og med at Guds rike tilhører nettopp denne lille hjorden. Her kan kjerne-familien blomstre uten å bli redusert til en dråpe i det globale havet, men tvert imot bli en fungerende del av et lokalt, organisk fellesskap.

Og der kan faktisk mannens sterke stemme kanskje igjen få komme til sin rett! Sammen utgjør vi Hans legeme på det enkelte sted. Det representerer en annen virkelighet. Og den er ikke av denne verden.