Teologiprofessor: Forbudet mot gudstjenester bør avsluttes umiddelbart

Spørsmålet har knapt vært diskutert i Norge. I Danmark og Sverige har det vært tema på regjeringsnivå. Etter min vurdering er tidspunktet kommet for å avslutte forbudet mot gudstjenester umiddelbart.

Er det riktig å holde kirkene stengt? Skal alle gudstjenester avlyses frem til sommeren? Dette handler ikke bare om smittevern, det er grunnleggende samfunnsspørsmål som står på spill.

Politiske overveielser, juridiske avveininger, religionsfrihet og menneskerettigheter. Hvor lenge kan en regjering forby gudstjenester? Tysk høyesterett har fastslått at dette kun kan gjøres i prekær unntakstilstand uten at en bryter den tyske grunnloven og elementære menneskerettigheter.

Spørsmålet har knapt vært diskutert i Norge. I Danmark og Sverige har det vært tema på regjeringsnivå og de prinsipielle spørsmålene har vært reist i media. I Tyskland har saken vært oppe i høyesterett og blitt diskutert nærmest ukentlig på møter mellom kirkene og regjeringen. På de tyske riksdekkende nyheter har det vært tatt opp som tema nesten daglig de siste ukene.

Men hva skjer i Norge? Hva tenker Kirkerådet? Hva mener biskopene? Internt er det allerede nå gitt signaler om å avlyse alle gudstjenester og arrangementer frem til 15. juni. Men hvem vedtar dette? Hvilke grunner har de? Hvilke motforestillinger? Lite, om noe, trenger ut i offentligheten. Prester og menigheter er rådville, de erfarer at deres tanker og motforestillinger ikke blir hørt.

Kirkeledelsen oppgir samtaler med FHI som grunnlag for sine vedtak. Menighetene skal følge generelle nasjonale retningslinjer, avlyse gudstjenester og ut over dette er det kommunelegene som treffer alle avgjørelser. Men er dette et problem som skal avgjøres av den enkelte kommunelege?

En skal selvsagt lytte til råd, men i siste instans må det løftes til politisk nivå. Regjeringen må sørge for at dens intervensjon for begrensning av religionsutøvelse er minst mulig. Har partiene KrF, V og H drøftet dette i regjering? Nasjonalt og internasjonalt er dette et spørsmål som er mer grunnleggende enn kultur og idrett, for ikke å snakke om de endeløse debattene om hytteforbudet.

Kirken har satset stort på digitale gudstjenester og oppbyggelige andaktsstunder. Om det så blir mange hjerter og trøstende ord, har det sikkert betydd noe for enkeltmennesker som uansett sitter foran skjermen. Men kirken vil aldri kunne erstattes av en «nettkirke» - selve uttrykket er absurd.

Selv om man til enhver tid har tatt i bruk nye medier, enten det er skrift eller bilde, film, TV eller radio, nett eller sosiale medier, er det teologisk sett noe vesentlig som mangler når kirkene stenges. Kirken springer ut av det konkrete og åndelige, av gudstjenesten som forsamling av mennesker i den treenige Guds nærvær, samlet rundt ord og sakramenter. Det er da kirken kroppsliggjøres, og andre aktiviteter springer ut av dette fellesskapet. Verken religion generelt eller kristendom er en privatsak. Det er tvert imot en offentlig sak, en hendelse som ikke kan erstattes av selv den mest glitrende nettmeditasjon med 20 000 klikk eller besøk.

I de aller fleste europeiske land har kirkene vært åpne for besøkende i hele denne perioden. Det gjelder ikke bare Tyskland og Frankrike, men også Italia og Spania. Politiske myndigheter har gjentatte ganger forsikret ledelsen i kirker og andre trossamfunn om at forbud mot gudstjenester er et absolutt unntak, og at disse vil åpnes så snart som overhodet mulig. Menneskerettighetskonvensjonen presiserer at helse og sikkerhet kan være grunner til å begrense både religionsfrihet (Art. 9) og forsamlingsfrihet (art. 11). I praksis vil det derfor måtte dreie seg om en avveining av grunnleggende hensyn, i ytterste instans om forbud og stengning.

Så lenge smittefaren var uoversiktlig og spredningen ukontrollerbar, var det selvsagt stor forståelse for at selv håndfaste inngrep i grunnleggende menneskerettigheter var nødvendige. Men dersom dette skal fortsette når situasjonen er under kontroll, bør det følge av vedtak i Stortinget, som da bærer det politiske ansvaret – samt at en konfererer juridiske eksperter på feltet.

Med et spredningstall på under 0,7 er det lite sannsynlig at smittesituasjonen vil endre seg vesentlig før til høsten. Det snakkes også om at tiltak kan fortsette frem til 2021. Hva tenker kirkens ledelse da om forbud mot gudstjenester – teologisk, juridisk og politisk? Hva tenker stats- og justisministeren? Hva tenker ministeren med ansvar for trossamfunn?

Etter min vurdering er tidspunktet kommet for å avslutte forbudet mot gudstjenester umiddelbart og i stedet diskutere hvordan de praktisk kan gjennomføres på en forsvarlig måte, uten at liv og helse står på spill.

Tyskland har stort sett gjennomført strengere smitteverntiltak enn Norge og ligger på topp i internasjonale vurderinger av hvordan pandemien er håndtert. Berlin er en millionby med sammensatt kultur, yrende folkeliv og ulike religionssamfunn – størst blant dem den protestantiske og den katolske kirke. Berlin opphever forbudet mot gudstjenester fra 4. mai. I første omgang åpner de for inntil 50 deltagere, så sant regler for avstand og smittevern opprettholdes. Reglene for kulturarrangementer forblir vel og merke strengere enn i Norge, og kun to personer kan møtes i det offentlige rom, men en anerkjenner at gudstjenester står i en særstilling. En tilsvarende løsning som i Berlin ville også fungere i Norge.

Fins det så tungtveiende grunner til å utsette åpningen ytterligere? Bør en heller satse på «nettkirke» og drive-in gudstjenester til over sommeren? Ingen ting er vel bedre enn at kirken blir dyktige på formidling, også virtuelt. Men gudstjenester er noe annet. De finner sted i den virkelige verden, blant mennesker av ånd, kjøtt og blod.

Den 10. mai skal Olav Fykse Tveit innsettes som biskop og ny preses i Nidarosdomen. Da er man strengt tatt nødt til å feire en gudstjeneste i landets største katedral. Dette er et godt tidspunkt for å oppheve forbudet mot gudstjenester her i landet – og åpne alle kirker. Menighetene er i stand til å håndtere en slik utvikling om de får god veiledning. Knapt noen har mer erfaring med å møte og ta vare på mennesker i ulike livssituasjoner. Og i dag fins det flere enn vanlig som er ensomme eller preget av dypere spørsmål knyttet til sykdom og helbred, liv og død.

Kirken har et budskap og et fellesskap som tar inn over seg hele dybden og høyden i livet, også lidelsen og skrøpeligheten. I dette skrøpelige livet, i den syke kroppen, spirer et håp og en tro som bærer, også i møte med sykdom og død. For første gang på tusen år har kirkene her i landet vært stengt påskedag. Men nå er tiden igjen kommet for å la ordet lyde fritt, om livet som seirer over døden.