PREKEN: – Forkynnelsens hovedu
...
PREKEN: – Forkynnelsens hovedutfordring i dag er å åpne veien for evangeliet inn til alle dem som kanskje har en lengsel etter gudstro, skriver biskop Nordhaug. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
debatt
En endring i kirkens budskap?
Del
Dette er en refleksjon som neppe er veldig kontroversiell blant forkynnere som ønsker å berøre mennesker som i utgangspunktet har avskrevet den kristne tro.

Per Haakonsen skrev i Dagen 15. april at koronaepidemien er en Guds straff over menneskenes synder. Til støtte for denne uhyrlige påstanden viser han til Det gamle testamente der sykdom og pest kan tolkes som Guds straff.

Men hvem har gitt Haakonsen status som tolker av historien fra Guds sted? Det har Haakonsen selv og ingen andre.

Et slikt budskap finner ingen støtte i Det nye testamente hvor Jesus selv avviser sammenhengen mellom synd og sykdom (Joh 9,3). Haakonsens tolkning av den forferdelige pandemien skaper et bilde av en grusom Gud som lar straffen ramme de mennesker som i utgangspunktet er dårligst stilt i verdenssamfunnet. Jeg vil både håpe og tro at han er forholdsvis alene om den.

I samme selsomme innlegg hvor han med bred pensel skildrer forfallet i tiden, avlegger han også meg en visitt: «Biskopen i Bjørgvin Halvor Nordhaug sa i et intervju med Dagen for noen år siden at den hellige Gud måtte vike plassen for den alminnelige, kjærlige Gud.

Samfunnet var i endring og kirken måtte tilpasse sin teologi om den fremdeles skulle være en folkekirke. Å tale om synd, død og dom kommuniserte ikke lenger med det moderne mennesket.»

Haakonsen tolket dette som normative utsagn om at «synd, død og dom» ikke lenger var vesentlige begreper å holde fast på i kirkens bekjennelse. Det er selvsagt ikke tilfelle, og derfor utfordret jeg ham dagen etter til å dokumentere sine påstander.

Haakonsen svarer i Dagen 20. april med å vise til et intervju i Dagen for to år siden (24.05.18) der jeg sier at «kirken i første omgang ikke må forkynne om synd, men forkynne et budskap som er relevant for folk i dag. …Derfor vil det å fokusere først og fremst på synden og dommen og nåden som redning fra dette, ikke slå an». Kirken må først snakke «om det positive ved troen som en form for livsbekreftelse og trygghet».

Dagen etter at intervjuet kom på trykk, ble jeg av Dagen på lederplass anklaget for å ta for lett på evangeliet om synd, dom og frelse, og heller fokusere på et positivt budskap «om Jesus som sannheten og om det positive ved troen som en form for livsbekreftelse og trygghet».

Denne kritikken svarte jeg så på i et innlegg (28.05.18) som forklarte mitt anliggende og avviste påstanden i Dagens lederartikkel. Men mens Haakonsen har fått med seg Dagens lederartikkel, har mitt svar på denne artikkelen enten gått ham forbi eller så har han valgt å se bort fra det fordi det ikke passer hans retoriske strategi.

I dette innlegget skriver jeg forholdsvis utførlig om at mitt anliggende i intervjuet var å si hva som skal forkynnes «i første omgang». Dette handler ikke om en rangering av teologiske sannheter, slik at tema som synd, dom og forsoning er uvesentlige.

Men og først presentere lovens krav og Guds dom, for så å forkynne nåden og tilgivelsen, vil ofte bare styrke menneskers negative fordommer om kristen tro og stenge for alt som senere sies.

Eventuelt vil en slik inngang også kunne trykke mennesker med dårlig utviklet selvfølelse enda lenger ned, slik at en sunn opplevelse av ansvar og skyld blir erstattet med en destruktiv skamfølelse som ikke gir gode vilkår for å kunne tro evangeliet.

Forkynnelsens hovedutfordring i dag er å åpne veien for evangeliet inn til alle dem som kanskje har en lengsel etter gudstro, men ikke noe gudsforhold, og langt mindre noen erkjennelse av behovet for syndserkjennelse, tilgivelse og forsoning.

Jeg tror det kloke valg da er å først ta utgangspunkt i skapelsens evangelium om at alle mennesker er skapt og elsket av Gud, og omgitt av Guds omsorg, og slik formidle at Gud vil gi glede, livsbekreftelse og trygghet.

Først når dette budskapet er rett hørt, er grunnlaget lagt for å gå veien videre gjennom loven (Guds dom over synden) til evangeliet om forsoning og frelse.

Å la forkynnelsen av evangeliet ta sitt utgangspunkt i budskapet om Guds godhet og velgjerninger overfor alle mennesker, er langt fra å foreta «en endring i kirkens budskap» som Haakonsen anklager meg for.

Dette er en refleksjon som neppe er veldig kontroversiell blant forkynnere som ønsker å berøre mennesker som i utgangspunktet har avskrevet den kristne tro.

Det er denne veien Paulus går i Lystra når han skal presentere evangeliet for grekere som ikke kjente til Guds lov i Skriften. Han tar der nettopp sitt utgangspunkt i Guds omsorg for alle mennesker, og sammenfatter den slik:

«Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg. Fra himmelen sendte han dere regn og grøde i rett tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede.» (Apg 14,17)

En tilsvarende strategi med utgangspunkt i skapelsesteologien og Guds godhet finner vi i den berømte talen på Areopagos. Her utvikler Paulus en skapelsesteologi som knytter an til gresk filosofi og fokuserer Guds livgivende omsorg for alle mennesker, og han fortsetter: «Dette gjorde han for at de skulle søke Gud» (Apg 17,27).

Jeg tror at mange mennesker i dag leter etter sannhet og mening, og også kjenner en lengsel etter Gud, men uten en potensiell erkjennelse av skyld overfor Gud. Så kan man selvsagt si at en slik erkjennelse må forkynnes fram, og det er jeg enig i.

Men hvis budskapet om synden og dommen er det vi forkynner først, er jeg redd vi mister mange som mangler forutsetninger for å høre dette budskapet rett, og derfor ikke får oppleve evangeliets frigjørende og livsbekreftende kraft.

halvor nordhaug,den norske kirke,per haakonsen,kirken