Provoserende at det åpnes for hjemkjøring av alkohol midt i en nasjonal krise

Hensynet til barna burde være det tungtveiende argumentet her, ikke næringsinteresser og noens ønske om å gjøre alkohol lettere tilgjengelig.

Flere kommuner har nå åpnet for at lokale bryggerier kan drive hjemkjøring av alkohol. Det er både beklagelig og provoserende at dette gjøres midt i en nasjonal krise. Hensynet til barna burde være det tungtveiende argumentet her, ikke næringsinteresser og noens ønske om å gjøre alkohol lettere tilgjengelig.

Jeg har forståelse for lokalpolitikere ønsker å hjelpe det lokale næringslivet i krisen vi står i. Vi vet at mange bedrifter sliter med å holde hodet over vann. Derfor er fleksibilitet og å kaste seg rundt og finne nye, midlertidige løsninger både viktig og helt nødvendig.

Likevel er vi nødt til å gjøre en avveining: hva er viktigst i vår største nasjonale krise etter 2. verdenskrig? Sikre ølproduksjon eller våre mest sårbare?

For meg er svaret helt åpenbart. Det er hensynet til de sårbare barna og de med et alkoholproblem som bør veie tyngst, og jeg mener det er sterkt beklagelig at man bruker kommunens fullmakter til å liberalisere alkoholreglementet for å gjøre alkohol mer tilgjengelig midt i en nasjonal krise.

Det er jo også et paradoks at samtidig som Vinmonopolet i disse dager stanser hjemlevering, nettopp for å sikre ansvarlig salg av alkohol, velger noen kommuner å gå stikk motsatt vei. Mange sitter nå isolert. Blant disse er mange barn som har måttet vende seg til en ny hverdag.

Mange som til vanlig har det krevende hjemme har mistet de fristedene de hadde i hverdagen, som for eksempel skole, barnehage eller fritidsaktiviteter. Belastningen på disse blir nå betydelig større.

90.000 barn i Norge lider under voksnes alkoholbruk. Dette er tall fra en normalsituasjon, og vi må dessverre anta at det i en krisesituasjon gjelder enda flere og at de i denne situasjonen har det enda verre.

Vi har nettopp vært gjennom påskehøytiden. Vi vet høytider kan være ekstra krevende til vanlig for barn som synes at foreldre drikker for mye. Å vite dette, men likevel ende opp med en konklusjon som lyder at vi skal gjøre alkohol lettere tilgjengelig kan jeg ikke begripe.

I tillegg til barna må vi ikke glemme de som har kjempet sin livs kamp for å komme ut av alkoholavhengighet. De fortjener å slippe at samfunnet jager etter lettere alkoholtilgjengelighet. Disse hensynene burde vært de som veide tyngst for kommunene da de vedtok økt alkoholtilgjengelighet.

En av kommunene som har valgt å åpne for at lokale bryggerier skal kunne levere alkohol på døra er Arbeiderpartistyrte Kristiansand, mot anbefalingen fra kommunedirektøren. At Høyre og Frp ønsker seg slike ordninger overrasker meg ikke, men det undrer meg at både Arbeiderpartiet og SV som vanligvis er på lag med KrF i en solidarisk ruspolitikk nå heller vil sette andre interesser først. Hvor ble det av solidariteten?

Vi trenger den mer enn noen gang i en krisesituasjon. Jeg er stolt av at KrF holdt hodet kaldt og hjertet varmt og stemte mot ytterligere hjemlevering av alkohol.

Jeg lurer og på hvordan disse kommunene har tenkt å garantere at rutiner for alderskontroll, opplæring og etablerte kontrollrutiner blir fulgt opp. Sannsynligheten for at vi her skaper smutthull er stor.

Til sist vil jeg komme men en oppfordring til kommuner som vurderer å følge disse kommunenes eksempel: vær så snill, tenk dere godt om og ikke gjør en lite overveid vurdering i næringsinteressenes favør. Tenk på de mest sårbare i samfunnet, og la det bli det mest tyngstveiende argumentet.

Vi har et strengt alkoholreglement i Norge. Det er jeg glad for og stolt av, fordi det handler om å skjerme de som trenger det mest. Jeg håper vi fortsatt kan føre en alkoholpolitikk for de aller mest sårbare. Nå er det kanskje viktigere enn noensinne.