Kristus i koronaens tid

Denne påsken trenger vi virkelig et håp som er mer enn hytta.

Da jeg begynte å jobbe med innovasjon for over tredve år siden, var det første jeg leste «A surprise-free scenario to the year 2000». Det gjorde skikkelig godt å ha orden på utviklingen.

Avslutningen var imidlertid ikke fullt så beroligende. For det eneste forfatteren kunne garantere, var at det ville skje overraskelser.

For et drøyt år siden hadde jeg et foredrag under en science fiction-kongress på Blindern. Bakgrunnen var bestselgerforfatteren Hararis påstand iSapiens om at en som sovnet rundt år tusen og våknet fem hundre år senere, knapt ville merket forskjell.

Mens en som våknet i dag, ville blitt lamslått. Dermed forsøkte jeg å vise alle slags overraskelser man ville møte enten man våknet i 1500 eller 2000, for ikke å si 2500.

Ett eksempel var religion. Noen futurister mente at nedgangen i antall kristne i USA de seneste tiårene tilsa at troen ville være borte i år 2240. Det var bare å fylle inn i Excel. Med det ørlille forbeholdet at kursen var helt stø tiår etter tiår, i århundre etter århundre.

Det er ingen stor kunst å trekke rette linjer. Som korona-epidemien har vist, bør vi imidlertid se mer etter eksponentiell utvikling. Kurver kan bli dramatiske hvis endringen dobler seg hver uke eller hvert tiår.

Eller vi får store overraskelser.

I mitt foredrag om fremtiden var det ikke vanskelig å kullkaste futuristene. For å illustrere dette, valgte jeg å spå en enorm krise i 2030. Skjedde noe slikt, kunne det øke antallet kristne. Kom man raskt over krisen, ville det bli færre. Til neste krise.

Kanskje ville det være flere kristne i 2150 enn noen gang? For det eneste sikre er at kurvene ikke er lineære. De kan endres voldsomt - opp og ned. Enten vi snakker oljepris, eller hvor mange som stemmer Støre eller Solberg - eller Ropstad.

I lys av dette er det ikke uventet med en eksplosiv økning på flere tusen prosent som følger gudstjenester på nett, ifølge NRK-oppslaget «Kirka vokser til himmels under koronakrisen».

Selv har jeg fulgt både Lagets sendinger, min lokalmenighet på Langhus og gudstjenester fra Røros kirke, den siste via lokalavisenArbeidets Rett. Soknepresten i Byåsen fikk nylig 20 000 treff, selv om det langt fra alle fulgte hele sendingen.

I fjor ville det vært store overskrifter om en Trondheims-prest ble sett av flere enn det er plass til på Lerkendal stadion. I år kan det bli normalen.

Noe skyldes selvsagt at vanlige kirkegjengere nå bruker nettet. Det bør likevel ikke overraske at kriser skaper eller forsterker åndelige behov. Enten vi tror på Jesu oppstandelse eller ikke, ønsker mange at livet skal seire over døden.

Det er også lavere terskel å følge med på nettet. Når så mange nordmenn er åndelig sjenerte, hjelper det å dale ned på gudstjeneste i skjul. Og i påsken kunne vi virkelig snakke om overraskelser.

Jesu disipler visste at var noen henrettet av romerne, var de døde. Gravlagte forsvant ikke i løse lufta. Selv om de hadde opplevd mye med Jesus, var disiplene jordnære. Alt var slutt med korsfestelsen.

Men de ble altså mildt sagt overrasket. Graven var tom. De forteller at de møtte Jesus. De begynte å tro på hans oppstandelse. Mange kan bli overrasket også i dag over at slike historiske forhold er gode argumenter for at Gud faktisk reiste Jesus opp fra de døde.

I usikre tider jakter vi etter trygghet. Blir krisen stor nok, trenger vi mer enn velferd og vitenskap. Behovene blir ikke mindre om velferden eller vitenskapen svikter. Krisen kan gi kraftig nedgang. Vi kan bruke opp svært mye av oljefondet. Det kan ta år før vi er på normalen. Hvis vi noen gang kommer helt tilbake.

For vår «normal» er helt unormal i historisk lys. Utvikler vi ikke vaksiner eller medisiner­ som virker godt nok, må vi endre levesett – mye. Selv om langt de fleste som blir smittet overlever, vil færre leve til de blir 90. Dess flere som blir smittet i ­befolkningen, dess flere yngre vil bli kritisk syke.

Dødsangst er ikke den beste motivasjonen for politikk eller hverdagsliv, men vi trenger å bygge beredskap. Også for mer enn dette livet.

Vi kan bli positivt overrasket – og negativt. Mange ser mørkere på fremtiden. Ser vi ikke lys i enden av tunnelen, må vi tenne våre egne lys. Vi holder konserter fra verandaen og på nettet. Barn tegner regnbuer, mange strømmer film og foredrag - stadig flere følger gudstjenester.

Religion har mange ansikter. Den kan brukes og misbrukes. Som kristen er jeg overbevist om at kirker og menigheter kan bidra substansielt. Vi lever av mer enn Netflix og brettspill.

Skal jeg holde ut måneder i nedstengte samfunn, trenger jeg motivasjon og mening, tro og tålmodighet. Enten jeg finner ressurser i andakt eller salmer, faste­tradisjoner, meditasjon eller­ bønn.

Forhåpentligvis mister vi ikke tilliten til velferdssamfunnet vi har skapt over generasjoner, eller håpet om vaksine. Men samfunn bygges ikke på velferd eller ­vaksiner alene.

Vi trenger verdiene som bygger samfunn. Et håp som skaper et samhold under og etter kriser. En tro på at vi lever i en virkelighet der vitenskap er mulig og viktig, og skal brukes til vårt felles beste.

Denne påsken trenger vi virkelig et håp som er mer enn hytta.