DEBATT: «I de siste par hundre
...
DEBATT: «I de siste par hundre årene har vi levd i en tiltagende illusjon om at vi er hevet over skaperverket, til skade for naturen og oss selv», skriver fader Theodor Svane, prest i Den ortodokse kirke og forsvaret. Foto: Adobe Stock
debatt
Hvordan reagerer vi på krise og katastrofe?
Del
Det skrives naturlig nok mye om kriser og katastrofer i disse koronatider. Før korona-krisen inntraff med full styrke var den alvorligste langvarige saken i mediene klimakrisen. Begge krisene vekker frykt og apokalypseassosiasjoner.

Kaos og katastrofer har fulgt mennesket til alle tider. Men de siste par hundre årene har mennesket gått fra det ene vitenskapelige og teknologiske fremskritt til det andre. I økende grad opplever vi å beherske naturen, kreftene og omgivelsene våre. Fra å være underlagt skaperverkets og naturens vold kan vi nå manipulere og endre naturkreftene på en måte som var utenkelig før. Før var vi en del av skaperverket, nå har vi hevet oss over det og blitt dets hersker.

Vi lever ikke lenger i et bondesamfunn hvor vi må produsere maten og mesteparten av de tingene vi skal leve av selv. Nå bor vi i byer av betong, stål og glass som reiser seg høyt over jorden mot himmelen. Forholdet vårt til naturen, som vi unektelig er en del av, har på lignende vis blitt fjernere og mer abstrakt.

Katastrofer, kriser og kaos har alltid rystet mennesket gjennom hele historien. Følelsen av å være liten og maktesløs overfor veldige og ukontrollerbare krefter har alltid vært overveldende og fryktinngytende. Men i dag ryster og skaker de oss kanskje mer grunnleggende enn før. I tidligere tider hadde mennesket en iboende erkjennelse av at vi var små og en del av skaperverket, at vi var nødt til å bøye oss for kreftene og tilpasse oss dem, ikke omvendt.

I de siste par hundre årene har vi levd i en tiltagende illusjon om at vi er hevet over skaperverket, til skade for naturen og oss selv. Det er selve denne illusjonen om selvstendighet og uavhengighet av naturen som nå forvitrer i møte med de krisene vi står overfor. Det er som skaperverket roper til oss at vi må snu og vende om: «Dere er en del av oss og ikke hevet over oss.» Katastrofe og krise er slik sett en realitetsorientering.

Mange opplever seg maktesløse og overveldet i møte med den situasjonen vi nå står ovenfor. Samfunnet stopper opp, folk mister levebrødet sitt og økonomien har fått seg en alvorlig knekk. Ting blir sannsynligvis aldri helt det samme etterpå. Mange bemerker også hvor ny og uvirkelig denne situasjon er. Men i et historisk perspektiv er dette egentlig en retur til normalen: Mennesket må bøye seg for krefter større enn seg selv, som det ikke kan stoppe eller kontrollere, men i beste fall begrense skadevirkningene av. Dette er historisk sett normalen. Det er også normalen i mange deler av verden fremdeles den dag i dag.

Hvordan reagerte mennesker i tidligere tider når krig, pest eller naturkatastrofer inntraff? De gjorde selvfølgelig det de kunne gjøre av praktiske tiltak, benyttet seg av datidens teknologi og kunnskap slik vi gjør i dag. Men til forskjell fra i dag så var det lettere for fortidens mennesker å bøye seg for kaoskreftene.

De falt ikke like lett for fristelsen til å sette seg over skaperverket. De forstod også kaoset som et kall fra Gud til omvendelse. Deres første reaksjon var ofte å kle seg i sekk og aske, samle seg i kirken i gudstjeneste og bønn, gå i prosesjoner og valfarte til pilgrimsmål. Katastrofer, kaos, lidelse og død har i den kristne tradisjon alltid blitt forstått som åndelige problemer og som Guds kall til mennesket om å vende om fra sin vei, til å tre dypere inn i virkeligheten. Menneske, du er en skapning og ikke Skaperen.

Hvorfor føles det så unaturlig for oss å reagere og tenke slik i dag? Hvorfor lener vi oss nær sagt utelukkende på teknologi og manipulasjon? Det henger selvfølgelig sammen med vårt forhold til naturen. Men det avslører også vårt forhold til Gud. Det som fremfor alt kjennetegner den moderne og sekulære gudsforståelsen er Guds tilbaketrukkenhet:

Gud er nok ikke død, men Han er i alle fall langt borte. Denne fjerne guddommen skapte verden en gang for lenge siden, men trakk seg snart unna og overlot verden til oss. En verden som opprettholder seg selv ved hjelp av lover og regler som et maskineri med tannhjul og gir. Her skiller vi lag med mennesket i tidligere tider (og vi trenger ikke dra så langt bort eller bak i tid). De så i motsetning til dagens mennesker (kristne inkludert) Guds tilstedeværelse og finger i alle ting og hendelser. Selv tilsynelatende betydningsløse ting åpenbarte Gud og kunne bringe mennesket inn i samfunn med Skaperen av universet.

Gud var til stede i alt. Trekker Gud sin Ånd tilbake, vil alt forsvinne og dø. Og nettopp derfor så det bibelske og kristne mennesket Guds finger og tilstedeværelse også i katastrofen og kaoset. Også i det meningsløse og kaotiske.

I dag ler vi litt av slikt og rister på skuldrene. Men kan krisen vi nå står i minne oss om at det kanskje er vi moderne opplyste mennesker som tar feil? Kanskje er det vi som er blitt sløv, ikke ser og hører lenger fordi vi har beveget oss så langt bort fra skaperverket? ...og bort fra oss selv? Kanskje er det vi som har fjernet oss fra virkeligheten og ikke Gud?

Påske er den største og fremste kristne høytid uten sidestykke. Da feirer vi at Jesus Kristus, Guds Sønn, overvinner synd og død på korset. Korset som egentlig var et tortur- og henrettelsesinstrument er i Kristus blitt et symbol på Guds seier over synd og død. Gjennom Jesu Kristi kors ser kristne ikke lenger bare meningsløshet og død i kaoset, men en vei til oppstandelse og nytt liv. I Påskens høytid, på korset og i kaoset kaller Gud på oss.

Han kaller oss inn på en vei til seg selv. En vei som går dypere og lengre inn i virkeligheten, ikke bort fra den. Kristus er oppstanden! Han er sannelig oppstanden!

den ortodokse kirke,fader theodor svane,katastrofer,korona,kaos,skaperverket,jesus kristus