Hvorfor måtte Jesus dø?

Som hele verdens dommer var det i lengden umulig for Gud å være overbærende med synden.

Det er straks påskehelg, og kristne over hele verden samles til gudstjeneste. I koronatider blir det mindre av fysiske sammenkomster. Kanskje en god anledning til å se på noen av de klassiske Jesusfilmene?

Uansett hvor vi befinner oss får vi i disse dager mulighet til å på en særlig måte minne oss selv om Jesu lidelse, død og oppstandelse for vår skyld.

Saken er jo den at ingen annen høytid kan måle seg med påsken i betydning. Den er høydepunktet i det kristne kirkeåret, og den setter søkelyset på noen av de utvilsomt viktigste hendelser som denne verden har sett.

Om det ikke var for påsken, ville det ikke finnes noen kristen kirke. Om det ikke var for påsken, ville vår lengsel etter sant og dypt fellesskap med Gud være en uoppnåelig drøm.

Men hvorfor er det egentlig slik? Hvorfor fester kirken så stor lit til en serie hendelser som inneholder så mange urimeligheter?

For sannheten er jo den at det pasjonsdrama som vi denne uken får stoppe opp for er gjennomsyret av innslag det er vanskelig å få grep om: stedfortredende lidelse, forsonende død, oppstandelse fra de døde…

Dette er noe som allerede de første kristne kjempet med. Paulus skriver i en berømt bibeltekst at «vi forkynner en korsfestet Kristus.

Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger,» men så legger han til: «men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (1. Kor 1,23-25)

På hvilken måte kan Jesu død og oppstandelse beskrives som «Guds kraft og Guds visdom»? I spørsmålet om oppstandelsen er svaret kanskje åpenbart: gjennom å vekke Jesus opp fra de døde gjør gud det klart at dødens makt over denne verden er brutt.

På den måten kan også oppstandelsen ses som en bekreftelse av det som skjedde på langfredag. Den er Guds «kvittering» på at Jesu død virkelig hadde hatt den tiltenkte effekt.

Så - hva var det egentlig som skjedde på korset? Hvorfor måtte Jesus dø? På det spørsmålet finnes det mange ulike svar, og det finnes ingen grunn til å spille dem ut mot hverandre. Jesu død er både «kraft» og «visdom» i det at den ga en løsning på de problemer som i og med synden har kommet inn i denne verden:

Menneskenes fremmedgjøring overfor Gud. Guds fremmedgjøring overfor menneskene. Dødens og djevelens makt over skapelsen. Splittelsen av menneskeheten i fraksjoner, basert på slikt som kjønn, etnisitet og sosial status.

I hjertet av alt dette finner vi Det gamle og Det nye testamentets beskrivelser av Jesu død som en offerdød. Eller som det også treffende kan uttrykkes: Jesu død ble til «forsoning» for oss mennesker.

Dermed tror jeg at vi skal passe oss for å redusere langfredagens hendelser bare til noe symbolsk. Bibelens budskap er tross alt at Jesu død virkelig skaket om den åndelige verden. Korset endret spillereglene for godt.

Til de utfordrende sidene i dette budskapet hører det med at forsoningen er en kraft i to diamentralt ulike retninger. Ifølge Bibelen berører den nemlig både djevelen og Gud. Det viktigste våpen som Den onde er i besittelse av - muligheten til å anklage oss for vår synd - ble i og med Jesu forsoningsdød vridd ut av hendene hans.

Men på korset taler også Bibelen om at Guds vrede over synden fikk sitt rettmessige utløp. «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv», skriver Paulus (2. Kor 5,19). Og i en annen sammenheng: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld.» (Gal 3,13)

Som hele verdens dommer var det i lengden umulig for Gud å være overbærende med synden. Også den synd som bor i ditt og mitt hjerte må derfor tas hånd on. Den må dømmes - og den må sones. Akkurat dette er hva som skjedde den første påsken.

«På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten», skriver Peter. «Ved hans sår ble dere helbredet». (1. Pet 2,24).

Kan det være verdt et halleluja?