Forpliktende samarbeid
Jeg forstår at Jorunn G. Lossius kan si seg fornøyd med en endring hennes parti har stått i spissen for, men stiller meg uforstående til neglisjeringen av behovet for mer dialog og økt kontroll.
I avisa Dagen gir Jorunn G. Lossius tydelig uttrykk for at hun ikke støtter Arbeiderpartiets politikk, og særlig ikke tros- og livssynspolitikken.
Med dette tilsvaret har jeg ingen ambisjon om å endre hennes oppfatning, men å bidra til å få frem en mer meningsfull fremstilling av hva Arbeiderpartiet vektlegger i tros- og livssynspolitikken. Og at vi tror på et forpliktende samarbeid med tros- og livssynssamfunnene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Spørsmål om krav knyttet til støtte er grundig drøftet, og i den nye loven gis det tverrpolitisk støtte til disse kravene. Krav om å overholde lover burde være så selvsagte at det ikke trenger å bli presisert en gang, kan man tenke. Spesielt ikke overfor tros- og livssynsorganisasjoner, kanskje.
Men det er ikke vond vilje eller bevisste handlinger som fører til at lover og internasjonale forpliktelser ikke alltid følges. Hele samfunnet har mer enn lovverk å forholde seg til. Tilsynsorganer, tilskuddsbrev til forvaltningsorganer og ombudspersoner er eksempler på dette.
Grunnen for at lover ikke alltid innfris, kan for eksempel være manglende kunnskap, struktur eller for lite ressurser. Lossius’ argumentasjon om mistillit mener jeg faller på sin egen urimelighet.
For jeg kan da ikke ta KrF til inntekt for at disse ordningene betyr at KrF mistenker alle som driver med innsamlinger for å ville snyte penger av folk, fordi vi har en innsamlingskontroll, som kontrollerer, veileder, gir råd og er i dialog med organisasjoner som samler inn penger?
Arbeiderpartiet vi ha levende tros- og livssynssamfunn og mener de er viktige i et demokratisk samfunn.
Derfor ønsker vi å være i kontinuerlig dialog med tros- og livssynssamfunnene om skjæringspunktene mellom samfunnets og tros- og livssynsamfunnenes utfordringer. Hvordan kan man best nå målene samfunnet setter og samtidig innfri trosfriheten?
Stålsett-utvalget (NOU 2013:1) ligger til grunn for Solberg-regjeringens lovforslag og fremholdt at mulighetene for å organisere seg i en felles virksomhet ift tilskuddsordningen ikke krever at den enkelte menighet i en religiøs bevegelse fratas selvstendighet.
Nåværende regjering foreslo i sitt høringsnotat til trossamfunnsloven at «et tros- og livssynssamfunn kan bli registrert når det er fast organisert og har minst 500 medlemmer som har fylt 15 år.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Behovet for å kunne føre en mer effektiv og inngående kontroll av samfunnenes lovbestemte krav og vilkår, ble understreket. De siste 20 årene har antall tros- og livssynssamfunn økt fra 488 til 850. Og etter at regjeringen sa at kontrollen var for dårlig er det kommet ytterligere 70 nye.
Arbeiderpartiet har valgt å støtte det som var regjeringens grunnlag for antall medlemmer, med unntak av forslaget om å sette en 15-årsgrense.
Vi støtter muligheten til at samfunn kan samle seg i en organisatorisk overbygging, og har ikke vurdert at nyordningen skulle bety mindre tilskudd fra staten.
Jeg forstår at Jorunn G. Lossius kan si seg fornøyd med en endring hennes parti har stått i spissen for, men stiller meg uforstående til neglisjeringen av behovet for mer dialog og økt kontroll.
Arbeiderpartiet ser at det trengs forpliktende samarbeid med tros- og livssynssamfunnene. Slike arenaer trenger vi flere av i ei tid med polarisering, og ytterliggående trender, der hatretorikk, diskriminering og mobbing lever i beste velgående.
