Nei takk til Arbeiderpartiets overstyring, Kari Henriksen

Arbeiderpartiets tros- og livssynspolitiske talskvinne, Kari Henriksen, varsler omkamp om tros- og livssynsloven hvis Arbeiderpartiet får makten etter stortingsvalget i 2021.

De ønsker at langt færre tros- og livssynssamfunn skal få statsstøtte og en statlig overstyring over dem. Deres holdninger og manglende tillit til tros- og livssynssamfunn skremmer meg.

Forrige uke ble innstilling til ny Lov om tros- og livssynsamfunn avgitt i Stortinget, og Aps merknader og forslag er gjennomsyret av nettopp denne intensjonen om overstyring. Ja, det er tydelig at Ap nærmest klør i fingrene etter å kontrollere tros- og livssynsamfunnene gjennom forpliktende «samfunnskontrakter», antallskrav og krav til kjønnsrepresentasjon.

Kontrakt og kontroll er det motsatte av dialog og tillit. I Norge har vi en god dialog og tillit mellom staten og tros- og livssynssamfunnene. Det er en verdi som vi skal hegne om.

I Norge gir vi støtte til tros- og livssynssamfunn fordi vi mener det er riktig og god bruk av fellesskapets midler. Både på grunn av hva de betyr for den enkeltes tro, men også fordi de tilbyr fellesskap, barne- og ungdomsaktiviteter, rusarbeid, diakoni, integreringsarbeid osv.

Den nye loven legger opp til noe mer rapportering, særlig på aktiviteter som tilbys barn og unge, og den tydeliggjør tros- og livssynssamfunnenes ansvar blant annet med tanke på å være kjent med avvergelsesplikten og lignende. Det legges også opp til en tydeliggjøring av hva som kan være grunnlag for å frata statsstøtte. Tros- og livssynssamfunnene er åpenbart ikke unntatt hverken norsk lov, menneskerettighets – eller barnekonvensjonen. Men det legges ikke opp til en utstrakt grad av tilsyn uten at det foreligger noen grunn til dette, og slik skal det heller ikke være. Med den mistenkeliggjøringen, overstyringen, kontrollen og tilsynsføringen Ap ønsker, risikerer vi at flere tros- og livssynssamfunn heller velger å avstå fra å motta statsstøtte, at de trekker seg vekk, og at vi mister den verdifulle dialogen og tilliten vi har i dag.

Det er på tide at Ap tar inn over seg at tros- og livssynssamfunnene dypest sett er frivillige organisasjoner, med sin autonomi og sin egenart. De er et mål i seg selv, ikke et middel til å oppnå Aps politiske mål, enten det gjelder likestilling eller andre områder. Apropos likestilling, så foreslår Ap i lovbehandlingen et 40 prosent krav til kjønnsrepresentasjon i ulike råd og styrer i tros- og livssynssamfunnene. Dette til tross for at selv likestillingsombudet har sagt at dette vil være et lite hensiktsmessig grep å gjøre. Denne type endringer må vokse frem innenfra og naturlig over tid for at de skal være verdt noe.

KrF er enige med Ap i at tro og livssyn ikke er en privatsak. Men der vi snakker om troen, at fordi den er en så stor del av menneskers liv og identitet, også skal ha en naturlig plass i det offentlige rom som en del av et livssynsåpent samfunn, der taler Henriksen om troen og trossamfunnene som et offentlig anliggende. Hun skriver rett fram at hun krever kontroll. Det er verdt å merke seg denne forskjellen.

Ap ved Kari Henriksen var senest 26.03. ute i Dagen og varslet omkamp om loven i 2021. Det bør særlig velgere i Frikirke-Norge merke seg. Vi vet at dersom Ap hadde fått flertall for sitt antallskrav på 500 medlemmer for å motta statsstøtte så ville hele tre fjerdedeler, altså over 600 trossamfunn, mistet statsstøtte eller blitt tvunget inn i unaturlige sammenslutninger. Det er alvorlig. Bare innenfor kristne trossamfunn har vi et helt spekter av menigheter, og det mangfoldet er verdifullt for det gir ulike mennesker mulighet til å finne sin menighet der de har sin identitet, sitt åndelige hjem.

Ap har mange troende medlemmer og velgere. Jeg undrer meg over hva Aps troende velgere tenker om den linjen Ap har lagt seg på i tros- og livssynspolitikken, da den på flere områder gir grunn til bekymring for hva som ville skje dersom Ap greide å samle et flertall etter valget i 2021.