«I den norske kirke ble det in
...
«I den norske kirke ble det innført «tidsrelevante» løsninger som kvinnelig prester og homoekteskap» mener innsenderen. Bildet viser Fauske kirke. Foto: Robert Bentsen NTB scanpix
Debatt
Legitimerer kvinneprest-ordningen homoekteskapet?
Del
Lavkirkelige protestanter prøver å unngå at kvinneprestordningen legitimerer homoekteskapet. Men kjønnslikhet i kirken, men ikke utenfor, er en vanskelig posisjon.

I den kristelige dagspressen er det for tiden debatt både om homofili og kvinnelige prester. Som vanlig blir oppfatningen av Skriftens autoritet et hovedtema.

Når det gjelder det systematiske paradigme for skriftoppfatningen, er det ikke kommet mye nytt. Grunnmotiver fra nyprotestantisk teologi på 1800-tallet, går igjen. For å få grep om det nyprotestantiske paradigme er det fruktbart å begynne med det man kan kalle det «førteologiske».

På 1970-tallet innførte Professorrådet ved MF begrepet «skaperordningsforestillinger» til bruk for utlegning av bibeltekster som omhandlet forholdet mellom kjønnene. Det trengte ikke å bety at man prinsipielt avviste at skaperordninger var en realitet. Poenget var at i Skriftens tekster, hos Jesus og apostlene, fant man bare deres «forestillinger» om mann og kvinne, ekteskap og så videre.

Men hvordan skal man forstå og forholde seg til disse «forestillingene»? Er de i overensstemmelse med det virkelige forhold mellom mann og kvinne?

Spørsmålet ble liggende. I stedet holdt man frem en historisk-kontekstuell forståelse av «forestillingene». De var uttrykk for og hørte hjemme i et fortidig og mer omfattende forestillingsunivers om kjønn – vanlig på Jesu og apostlenes tid.

De bibelske forstillinger er med andre ord historisk betingede. Man trakk da den konklusjon at de i dag var antikverte og måtte legges til side. Dagens kultur tenker annerledes om forholdet mellom kjønnene, ekteskap, kirkelig tjeneste og så videre.

I stedet for Skriftens og tradisjonens lære både om embete/tjeneste og homosex, kunne man nå innføre «tidsrelevante» løsninger som kvinnelig prester og homoekteskap. Slik gikk det i Den norske kirke og ved MF. Der var motstanden mot aksept av homofili lenge sterk, men den var utilstrekkelig begrunnet. I dag er den falt bort.

Det kan ikke avvises at også dagens «tidsrelevante» løsninger av ekteskaps- og tjenestespørsmålet må anses som tidsbetingende og relative. Og de vil også etter hvert bli antikverte. Det er egentlig ikke noe problem for tidens protestantiske teologi, fordi man ser på historien som en evolusjon mot det bedre. Men stemmer det?

At det hevdes i dag, betyr ikke at det er sant. Mye taler i mot. Heller ikke i Skriften finner man ikke et slikt historiesyn. Noen har forsøkt å redde evolusjonsideen ved hjelp av en teologisk tolkning av kultur- og kirkehistorien. Man har ment å kunne se kristendommens gode «surdeigsvirkning» i samfunn og kultur.

To virkninger er ofte blitt påpekt. For Kirken var fosterdrap og barnedrap, som var utbredt der kirken drev sin misjon, synd mot Gud. Ved kristen kulturpåvirkning ble slikt til sist forbudt og straffbart. I dag er det trist å se at nyhedenske krefter gjør det de kan for å fjerne denne gode «surdeigsvirkning» – og det med støtte fra folk som opptrer under kristennavnet. «Surdeigen» er blitt erstattet av moderne sekularistisk ideologi.

Da Kirken vant frem – blant annet i de norrøne landene – sto den overfor en ekteskapsordning som var i strid med kristent syn. Ordningen var forankret i en avtale mellom familier/ætter som sikret både familienes ære og dessuten økonomisk og sosial stabilitet, ja, politisk fred og orden. I det hedenske samfunn var konsensus mellom den enkelte mann og kvinne ingen avgjørende forutsetning for at de skulle bli gift.

Men for Kirken var derimot konsensus dem imellom en forutsetning for et rett ekteskap. I en overgangsperiode tillot Kirken «hemmelig ekteskap» mellom to som ville ha hverandre. Det betydde ikke at man støttet løslevnet og promiskuitet. For det «hemmelige ekteskapet» var en konkret avtale markert blant annet ved gaver. Etter hvert falt «hemmelig ekteskap» bort, for i kristne land ble ekteskapsordningen «kristnet». Ved islamsk innvandring til Europa kommer det førkristne ekteskapet tilbake til oss.

I lang tid har den kristne ekteskapsordningen, gitt i naturretten og bekreftet av og fordypet ved åpenbaringen i Skriften, vært under press. Den er basert på det monogame, livsvarige forhold mellom mann og kvinne, og den er kilden og rammen for familien. I vårt eget land er dette ekteskapet opphevet som sosiobiologisk og rettslig fundament for folk, samfunn og til sist stat. Den norske kirke har ikke bare gitt sin fulle støtte til dette, men sett utviklingen som en seier for «kjærlighetens evangelium». Man tror å inneha innsikt i «kjærlighetens evangelium» som er langt dypere enn den man finner hos apostlene.

Lavkirkelige og evangelikale har holdt frem at man i dag kan realisere det nytestamentlige ideal: «(…) her er ikke mann og kvinne; for dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28) ved å gjøre kvinner til prester/pastorer. Man mener at det ideal om kjønnslikhet/enhet, som man mener å finne i Skriften, blir realisert blant annet ved kvinnelige prester.

Men lavkirkelige protestanter vil begrense bruken av Gal 3,28, slik at man ikke legitimerer homoekteskapet gjennom kvinneprestordningen. Men hvordan er det mulig, for homoekteskapet opphever virkelig forskjellen mellom «mann og kvinne»? Her er den biologiske ulikheten mellom de to uten betydning. For den åndelige, biofri kjærlighetsrelasjon er den egentlige basis for homoekteskapet.

De lavkirkelige prøver å verge seg mot at deres standpunkt til kvinnelige prester skal dekonstruere det heteroseksuelle ekteskapet. De gjør det ved å «fryse» 1800-tallets demokratiske ekklesiologi som gjør alle i menigheten like ved et «alminnelig prestedømme». Men utenfor menighetens rom vil man fastholde kjønnsforskjellen.

Kjønnslikhet i kirken, men ikke utenfor, er en vanskelig posisjon. Den beror blant annet på mistolkning av bibeltekstene om det alminnelige prestedømme. Hvordan er det bibelske uttrykk – «i Kristus Jesus» – å forstå? Det er både kristologisk og sakramentalt-ekklesiologisk. Her er utgangspunktet for å drøfte Skriftens autoritet. Kristus, kirken og Skriften kan ikke skilles ad.

homoekteskap,kvinnelige prester,skriftsyn,bibelens autoritet,bernt oftestad