Det er forbausende at kirken ikke har et eneste ord å si i denne krisetid

Det er tydelig at Den norske kirke veier de råd som kommer fra verdslige myndigheter, tyngre enn kjærligheten til Guds ord og det åndelige ansvar den har overfor sitt eget folk.

Det har nok forbauset mange av oss at kirken ikke har et ord å si i denne krisetid. Det nærmeste vi kommer er biskop Kari Veitebergs opptreden i Fredrik Solvangs program Debatten her forleden.

Hun talte som en sosionom – ikke et Guds ord kom over hennes lepper. Det har det for den saks skyld heller ikke kommet fra de øvrige av landets biskoper.

Dette er den største krisen landet har stått overfor siden den annen verdenskrig, sies det. Da går mine tanker tilbake til 1940. Da kunne landets kristne ledere samle seg om en uttalelse som pekte på at den ulykken som hadde rammet Norge, skyldtes folkets synder. Ole Hallesby sa det slik: «Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge.»

I kirkens historie har vi mange eksempler på at når ulykken rammer, så utlyses det en botsgudstjeneste. Det gjenspeiler den kristne tanke om at ulykker ikke rammer tilfeldig og uten grunn.

Men Den norske kirke av i dag utlyser ingen botsgudstjeneste – de stenger dørene. Det er tydelig at Den norske kirke veier de råd som kommer fra verdslige myndigheter, tyngre enn kjærligheten til Guds ord og det åndelige ansvar den har overfor sitt eget folk.

Ja, å tale om synd og nåde, frelse og fortapelse i en tid som denne, har nok kirken funnet ut er ganske så umusikalsk. Å forkynne evangeliet er å skremme folk unødvendig opp. Følgelig forholder den seg taus.

Hva skulle så kirken ha sagt i en situasjon som denne? Hva er det bibelske budskap?

I en situasjon der folk fortæres av engstelse må det kristne budskap være: Vær ikke bekymret! Det gjelder alt som hører livet til. Helse, penger, mat og klær. Alt ligger i Herrens hender. Ja, endog selve livet hører Herren til. Vår himmelske far vet hva vi trenger til. Budskapet er: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (Matteus 6.33)

Budskapet er: vi må overgi oss til Guds ord og stole på at det som står i Bibelen er sant.

I Salme 37.5 finner vi en god definisjon på en bekymring. Der står å lese: «Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.» Men snur vi dette bibelverset på hodet da leser vi: Sett din vei i din egen hånd, stol på deg selv. Du skal gjøre det. Det er dette som ofte skjer i praksis. Og da har vi en bekymring. Da er fokus rettet på hva vi selv skal utrette, ikke på Herren.

En kjent forkynner sa det slik: Bekymring er at vi prøver å være vårt eget forsyn.

Det er meget godt sagt. For det er Herren som er ansvarlig for våre liv. Om det i verste fall skulle bære mot sykdom og død - hva betyr det? Alt hviler i Herrens hender. Og hos Herren finnes det utganger fra døden. I den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har vi del i syndenes forlatelse og det evige liv. Da har vi i virkeligheten overvunnet alt. Det er ingen grunn til bekymring.