Når kirken er på sitt beste

Har vi et gudsbilde og et gudsforhold som holder når sykdom, nederlag, frykt og forfølgelse rammer? Eller er Gud bare de gode tiders gud?

I boka «The rise of Christianity» skriver sosiologen Rodney Stark at en av de viktigste årsakene til at oldkirken vokste, var evnen til å gi håp i vanskelige tider. Som under pesten i Romerriket i år 165 og 251, da dødsraten var rundt 30 prosent, og døende mennesker ble kastet i rennesteinen av frykt for smitte. Og da innbyggerne flyktet ut av byene, rykket de foraktede kristne inn - for å pleie syke og døende. Noen av dem døde, både pleiere og pasienter, men pleien ga flere overlevende. Og kirken vokste.

Når hverdagen rokkes, når mange lammes av frykt og panikk og sykdom rammer, er det kanskje viktigere enn noen gang å gripe et bibelsk perspektiv på tilværelsen. Og ingen er vel bedre læremestere enn den forfulgte kirke, som har mest erfaring i å møte vanskelige ting.

«Livet er ikke enkelt», sa den unge nigerianeren, «men jeg trøster meg med at jeg ennå ikke har lidd så mye som apostlene – eller Jesus Kristus selv». Rashidi (navnet er endret) var av muslimsk hærkomst, men hadde valgt å følge Jesus – og ble slått helseløs av sin egen far før han hadde flyktet for sitt liv. Da vi traff ham, gikk han på ett års bibeltrening som skulle forberede ham på å vende tilbake til sine egne. For oss noe bortimot en utenkelighet, for Rashidi en naturlig følge av at han hadde valgt Jesus.

Rashidi hadde et bibelsk perspektiv mange av oss har mistet; forståelsen av at denne verden «ligger i det onde» (1 Joh 5:19), og at vi er en del av den store kampen mellom godt og ondt, Guds rike og Satans rike, lys og mørke. For dette er vår identitet: Vi er Guds utsendinger i en verden som desperat trenger et møte med Guds kjærlighet - selv når det koster.

260 millioner kristne i verden opplever høy, svært høy eller ekstrem forfølgelse. Tallene er hentet fra World Watch List 2020, og gjelder de 50 landene hvor det er vanskeligst å være en kristen. Trass i dette, opplever vi at våre brødre og søstre i disse landene er takknemlige for å ha blitt kjent med Jesus, og at vanskelighetene ikke får dem til å tvile på Guds godhet.

Har vi et gudsbilde og et gudsforhold som holder når sykdom, nederlag, frykt og forfølgelse rammer? Eller er Gud bare de gode tiders gud? Et gudsbilde som ikke klarer å romme vanskelige tider er ikke bare ubibelsk, men også ubrukelig i møte med verdens ondskap og egne lidelser. Der har vi mye å lære av våre forfulgte brødre og søstre.

For problemer vil komme. «I verden har dere trengsler», sa Jesus, før han fortsetter: «Men vær frimodige, jeg har seiret over verden» (Joh 16:33). Alle får sin porsjon vanskeligheter i livet, men de gode nyhetene er at Jesus har seiret over det onde. Jesu død og oppstandelse betyr ikke bare tilgivelse for våre synder, men også at Jesus sto fram som seierherre over de onde maktene og åndskreftene, ja, døden selv. Vi har del i en kosmisk seier.

Vi er på vinnerlaget, selv om det ikke alltid er synlig. Vi kan glede oss midt i lidelsene, i vissheten om at lidelsene en dag skal ta slutt. Vi kan legge våre bekymringer i Hans hånd, for vi vet at Han har seiret. Vi kan gi håp og lindring til en verden som lever i frykt og usikkerhet, fordi vi selv har fått del i et evig håp.

«Bare vi er trofaste mot kallet, så er vi overbevist om at det er mulig å se denne nasjonen forvandlet i vår levetid», forteller en kirkeleder oss. Han leder en menighet i Iran, et land hvor myndighetene slår ned på ethvert forsøk på å samle kristne og hvor det er forbudt å eie en persisk bibel. Likevel er den årlige kirkeveksten, ifølge Operation World, på rundt 20 prosent. Og på tross av presset er den iranske kirken til stede og støtter fattige naboer, hjelper kvinner ut av prostitusjon og forkynner evangeliet i fengslene.

Jeg tror vi trenger å våkne og se at kirken ikke er en kulturinstitusjon eller en påminnelse om tidligere tiders tro, men et Guds redskap til forvandling av samfunnet, en surdeig som påvirker omgivelsene med Guds verdier. Kirken, summen av alle de troende, er den eneste institusjonen som kan gi håp, fordi vi har et håp som er forankret i evigheten. Vi har de beste forutsetningene for å gi vår tid, våre ressurser og – om nødvendig – våre liv, fordi vi vet at det finnes et liv etter dette. Og kirken er den eneste aktøren i samfunnet som kan gjøre alt uten å frykte, fordi vi vet at Han som har all makt i himmel og på jord har full kontroll.

I denne kampen har vi våpen vi kanskje kunne gjøre bedre bruk av. Som bønn. Bønn er mer enn bare å legge våre personlige bekymringer på Ham, selv om det også er dét. Bønn er mer enn bare å takke. Bønn er å åpne opp for Guds inngripen og Guds løsninger når ting ser som mest håpløst ut. Det er å samarbeide med Den Hellige Ånd om ting som Gud allerede er i ferd med å gjøre. Det er «begynnelsen på et opprør mot uretten i verden», for å si det med teologen Karl Barth.

«Be for oss». Det er det første våre forfulgte brødre og søstre spør oss om. Det betyr mer enn penger og materiell støtte, mer enn besøk og mer enn at vi tar opp deres sak med myndighetene. Det kommer fra mennesker som har opplevd kraften i bønn, kraften i å involvere Gud i det vanskelige.

Så be for vårt eget folk i denne tiden - vi trenger det. Men glem heller ikke den globale kirke. Det vi står foran av sykdom og død i tiden framover kan bli som en liten bris i forhold til den stormen som kan komme i andre deler av verden - hvor folk bor tett og helsestellet er dårlig. Be om at myndighetene i disse landene tar gode beslutninger og legger personlig prestisje til side.

Be om at kirken i disse landene kan gi håp. Be om at de vanskelige tidene verden står foran gjør at Guds kjærlighet kan nå enda flere. Da kan vi oppleve at Gud vender det som er vanskelig til noe som gagner Hans rike.