Ikke annullert undervisningsforbud

Den undervisning Paulus ikke tillater kvinnen 
å utøve, kan på bakgrunn av lærebegrepet 
i pastoralbrevene nærmere presiseres som det 
å ha den overordnede lære- og lederfunksjon 
i menighetssamlingene.

I sin kronikk i Dagen 16. mars med tittelen «Skal ikke kvinnen kunne undervise?» mener Oddvar Søvik å kunne vise at det er et misbruk av teksten i 1 Tim 2,11-12 å bruke den mot at kvinner skal kunne være hyrder/eldste i Guds menighet i vår tid.

Misbruket skyldes ifølge Søvik at en ikke går bak teksten og spør hva som fikk Paulus til å formulere seg som han gjør i v. 12 når han skriver at han ikke «tillater en kvinne å undervise eller bestemme over mannen». Dette undervisningsforbudet relaterer Søvik til en kritisk situasjon for menigheten i Efesos på begynnelsen av 60-tallet:

Vranglærere, både kvinner og menn, har trengt inn i menigheten og synes med sin falske lære («en annen lære», 1 Tim 1,3) å ha fått et visst innpass i den, kanskje særlig blant kvinner som var tiltrukket av det frihetsideal vranglærerne forfektet: å frigjøre seg fra ekteskap og fødsler og fra mannens ledende rolle over kvinnen i ekteskap og menighet.

Det formaningen til kvinnene i 1 Tim 2,11-12 tar sikte på, er da å sette en stopper for vranglærernes forførende propaganda, kvinnene skal i denne situasjonen gjøre «det stikk motsatte» av det disse falske lærerne inviterer dem til.

Søvik mener at formaninger gitt i en så spesiell situasjon som den menigheten i Efesos sto overfor, «ikke kan gjøres allmenngyldige» og normative «for alle menigheter til alle tider».

Nå er det selvsagt metodisk sett riktig ved tolkningen av bibelske tekster å forsøke å rekonstruere ‘der-og-da’-situasjonen, det vil si den historiske og sosio-kulturelle situasjon tekstene først ble brukt i.

En slik rekonstruksjon vil være et viktig premiss når en vil avgjøre hvor vidt bibelske bud og formaninger kan ‘omadresseres’ til vår ‘her-og-nå’-situasjon og brukes autoritativt der. Men en må være seg bevisst at slike rekonstruksjoner av tekstenes opphavssituasjon ofte vil være meget usikre. Dette gjelder også for tekstene i pastoralbrevene, Paulus’ to brev til Timoteus og brevet til Titus.

De siste tiårene er det da også fremsatt en rekke ulike, til dels innbyrdes uforenlige teorier om hva som kan være den historiske situasjon ’bak’ mange av tekstene i disse brevene. Søvik refererer, med en viss tilslutning, til noen av disse hypotesene. Som forskningsbidrag kan slike rekonstruksjonsforsøk være interessante.

Men de er lite egnet som avgjørende premiss i ‘omadresseringen’ av etiske utsagn til vår tid. Og uansett hvordan en best mener å kunne rekonstruere hva som var situasjonen menigheten i Efesos befant seg i da 1 Tim ble skrevet, så er det lite sannsynlig at denne kan settes så direkte i forbindelse med undervisningsforbudet i 1 Tim 2,11 som Søvik gjør det.

Og han gjør det for lett for seg selv hvis han mener at om en finner den antatt historiske situasjon en bibelsk tekst er skrevet inn i og dermed kan klassifisere den som tids- og situasjonsbestemt, har teksten med dette mistet relevans, forpliktelse og gyldighet for senere tider.

Med et slikt resonnement er det ikke noe i for eksempel de paulinske brev som kan appliseres på senere tider, for disse brevene er såkalte leilighetsskrifter, adressert til spesielle menigheter og enkeltpersoner i deres spesielle situasjoner. Men i spørsmålet om overføring av bibelske bud og forskrifter til vår tid må det skjelnes mellom den tids- og situasjonsbestemte uttrykksform de ofte har og deres underliggende motiver og grunnholdninger. Det er de siste som kan overføres til vår tid, og som vi er forpliktet på.

I stedet for ensidig å forsøke å innholdsbestemme undervisningsforbudet i 1 Tim 2,12 ut fra en hypotetisk rekonstruksjon av de historiske forholdene i menigheten i Efesos, slik Søvik synes å gjøre det, er det metodisk mer sakssvarende å anlegge en annen tolkningsmodell: å tolke dette verset primært i lys av faktorer i pastoralbrevene som er med å gi disse brevene deres teologiske profil. I det følgende skal jeg vise til to slike profilerte anliggender: forståelsen av lærebegrepet og kirkeforståelsen.

Det greske substantivet didaskalia i grunnteksten= ‘lære’ brukes 21 ganger i hele NT. Ikke mindre enn 15 av disse forekomstene finnes i pastoralbrevene. I 1 Tim 2,11 brukes det tilsvarende verbetdidáskå, ‘undervise’, ‘lære fra seg’, brukt også i 1 Tim 4,11; 6,2; 2 Tim 2,2 og Tit 1,11, jf. 1 Tim 3,2. Viktig er i denne sammenheng også Paulus sin omtale av seg selv som ‘lærer’ (gr.didáskalos), apostelen kaller seg en «lærer for folkeslagene» (1 Tim 2,7; 2 Tim 1,11).

Den innholdsmessige side av lærebegrepet i pastoralbrevene kommer særlig klart frem i uttrykket «den sunne lære» (1 Tim 1,10; 2 Tim 4,3; Tit 1,9; 2,1) – i motsetning til falsk lære (gr.psevdodidáskalia, jf. Tit 3,10).

Foruten å angi læreinnholdet brukes lærebegrepet på en rekke steder i pastoralbrevene om lærefunksjonen, om det å undervise andre. Denne lærevirksomheten utøves etter oppdrag og fullmakt fra kirkens Herre og hans herold og apostel, Paulus (1 Tim 2,7.12; 4,13.16; 6,2; 2 Tim 4,2) og har med dette en spesiell autoritativ karakter. De som innsettes som ledere i menigheten, er i sin lærevirksomhet henvist til denne apostoliske myndighet.

Og de har et særlig ansvar for læren, å formidle den og ta vare på den, som apostolisk overlevering, «helt til dagen kommer» (Kristi gjenkomst, 2 Tim 1,12), jf. nøkkelbegrepet «den vakre skatten» som ved Den hellige Ånd er «overgitt» eller «betrodd» menighetslederne (2 Tim 2,14). Dette læreansvaret skal i særlig grad ivaretas i menighetens gudstjeneste.

Den undervisning Paulus ikke tillater kvinnen å utøve, kan på bakgrunn av lærebegrepet i pastoralbrevene nærmere presiseres som det her å ha den overordnede lære- og lederfunksjon i menighetssamlingene.

Blant de mange uttrykk og betegnelser som Det nye testamente bruker for å karakterisere de Jesus-troendes identitet og selvforståelse som fellesskap, er det familieterminologien som anvendes oftest. Den har sin bakgrunn i Jesu kall til etterfølgelse. Dette kallet var et kall inn i hans familie: Den som i dette familiefellesskapet «gjør Guds vilje», kaller Jesus sin «bror og søster og mor» (Mark 3,34-35). Dette familiefellesskapet blant Jesu første etterfølgere fortsatte som husfellesskap i de eldste kristne menigheter. I pastoralbrevene gjør Paulus hyppig bruk av hus-bildet om kirken. Den «levende Guds menighet» er «Guds hus» (1 Tim 3,15).

Første Timoteus-brev er skrevet for å vise de troende hvordan de som Guds husfolk «skal ferdes» i dette hus. De som hører menigheten, Guds ‘storfamilie’, til, skal, som de gjør det i hjemmene, leve i et forpliktende fellesskap med hverandre, jf. hvordan tilsynsmannens «omsorg for Guds menighet» i 1 Tim 3,4-5 ses i analogi med hans ledelse av «sitt eget hus», og jf. Tit 1,7 hvor tilsynsmannen også omtales som en husfar, han er en «Guds husholder/forvalter». Analogien mellom familierelasjonene i henholdsvis hjemmet og menigheten finner vi også i 1 Tim 5,1-4. Her forpliktes forskjellige grupper i menigheten på ordninger og regler, på en ‘husordning’ i fellesskapet, med avgrensning av ansvarsområder, etter den modell som gjelder for forvaltningen av hus og hjem.

De apostoliske forordninger i pastoralbrevene fungerer altså som ‘husordninger’ for Guds folk samlet som ‘storfamilie’. Når det da i 1 Tim 2 gis forskrifter for gudstjenesten, ses disse i analogi til strukturer og ordninger i hjemmene: Som ‘husfaren’ har en særskilt rolle og et gitt ansvar i forhold til hjemmets øvrige familiemedlemmer, har menighetslederen en husholderoppgave når menigheten kommer sammen. Som Guds forvalter har han en tjeneste som ifølge pastoralbrevene ikke kan ivaretas av en kvinne uten at en grunnleggende Guds husordning tilsidesettes.

I 1 Tim 2,12 er det avgrensede undervisningsforbudet for kvinner – ‘avgrenset’ fordi det på andre steder i pastoralbrevene forutsettes at kvinnene har del i ulike former for undervisning – koblet sammen med påbudet om kvinnenes underordning: Undervisningsfor

budet i 1 Tim 2,12 begrunnes i underordningspåbudet i verset foran («En kvinne skal ... underordne seg»), og underordningen har undervisningsforbudet som konsekvens.

Kvinnen må ifølge Paulus ikke ha en posisjon i forhold til mannen som kommer i konflikt med underordningsrelasjonen. Det skjer hvis hun i menighetssamlingene opptrer med læremyndighet og overordnet ansvar for den apostoliske læreformidling. Spørsmålet om kvinner som hyrder/eldste i Guds menighet er fremfor alt et spørsmål om hva Skriften generelt sier om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet og i menigheten, og her er underordningstanken sentral.

Slik teksten i 1 Tim 2,12 er formulert, finnes det ingen grunn til å datostemple den. Men den er ikke et absolutt forbud mot enhver form for kvinners undervisning i menigheten, slik Søvik synes å mene. Det er et spesielt oppdrag som unndras henne. Hvilket oppdrag dette er, må ses i lys av Pastoralbrevenes forståelse av lærebegrepet og i lys av den særpregede kirkeforståelsen disse brevene fremviser. Sett i dette lys, angår oppdraget den overordnede lære- og lederfunksjonen i menigheten, det vi gjerne kaller hyrdetjenesten.

Men dette oppdraget monopoliserer altså ikke undervisningsfunksjonen, det finnes andre former for undervisning i menigheten, undervisning også kvinner kan ta del i. Dette er i overensstemmelse med det bilde vi får i andre Paulus-brev av kvinner som aktive og fullverdige medarbeidere i menighets- og misjonsarbeid, uten at de innehar det apostoliske hyrdeoppdraget.