Kontrastenes fredag

Solen skinte denne siste fredagen i februar. Vinteren som har vært svært regnfull, er på hell og våren er i anmarsj. Mandeltrærne står i blomst og blomstrer på bar kvist. Profeten Jeremia svarer slik når Herren spør ham om hva han ser:

«Jeg ser en grein av våketreet» (Jer 1,11). Våketreet i Bibelen er det vi i dag kaller mandeltrær, og de er et sikkert tegn på at våren snart vil være her.

Jeg tenkte på profetens ord da jeg gikk forbi et nydelig mandeltre, eller våketre, i full blomst på vei til jobb denne morgenen. Jeg ba en stille bønn: Måtte Herren våke over sitt folk og sitt land.

Det var snart valg igjen i Israel, og denne gangen må noen klare å danne regjering. (Jeg skrev dette til «Innspill: Israel» før valget, når jeg nå sender det fra meg, er valget over. Og i skrivende stund ser det ut til at landet har havnet i den samme umulige situasjonen nok en gang. Hverken høyre eller venstresiden har klart å få flertall, og mange snakker allerede om en fjerde valgrunde).

Jeg ankom Caspari-senterets over hundre år gamle steinbygning. Vi skulle ha seminar denne fredagen i vår serie kalt «Tabu-Forum» som vi arrangerer i samarbeid med Machaseh (et messiansk krisesenter for kvinner i Jerusalem). Temaet denne fredagen var selvmord eller selvdrap. Jeg vet ikke om det var temaet eller kontrasten til den solfylte dagen utenfor, men jeg følte kulden satt i veggene på den gamle bygningen.

Behovet for dette vanskelige og dystre temaet var farlig aktuelt. For ikke så lenge siden hadde en ung, troende gutt valgt å forlate dette livet. Både familie, venner og menighet sto uforstående tilbake. Ingen var forberedt på tragedien. Det hadde ikke vært forhåndsvarsler – eller hadde det det?

Nå var tragedien skjedd, men problemet var at de fleste messianske menigheter manglet et språk for å takle slike situasjoner. «For slikt skjer jo ikke hos oss», sies det. Men virkeligheten er dessverre annerledes. Det skjer også «hos oss». I 2019 var det cirka 500 selvdrap i Israel, og over 75 prosent av dem var menn. Men det var dessverre ikke mange menn å se blant de fremmøtte denne fredagen i Caspari sitt bibliotek. Hvor var mennene? Var dette så tabu?

Selvdrap er ikke av ny dato. Bibelen beskriver det hele sju ganger. De mest kjente bibelske personene er kong Saul (1.Sam 31) og Judas Iskariot (Matt 27). Men problemet eksisterer og er like aktuelt i dag. Hvert 40-ende sekund beslutter noen å ta sitt liv. Og i det israelske militæret er det også mange selvmord, noe man heller ikke liker å snakke høyt om.

En annen gruppe som også ligger høyt oppe på statistikken er det ultraortodokse miljøet i Israel. Cirka 1000 ultraortodokse forlater dette samfunnet i samfunnet hvert år. Men møtet med det sekulære Israel er ofte svært brutalt. Betraktet «som død» av familie og venner, og uten egnet utdannelse til et ikke-religiøst liv, blir overgangen for mange svært tøff.

Denne uken var det igjen et nytt tilfelle av selvdrap. Det var ei ung jente som hadde forlatt det ultraortodokse miljøet for noen år siden, og som nå bare 23 år gammel hadde valgt å gjøre slutt på dette livet. Historiene er mange og dystre. Disse utbryterne blir kalt på hebraisk «de som vender om til spørsmålene», i motsetning til dem «som vender om til tro».

Mange mener at nå må myndighetene hjelpe disse utbryterne fra de ultraortodokse miljøene. Store pengesummer blir overført til ultraortodokse læresteder hver år. Kanskje skulle litt av pengene gå til dem som ikke klarer å leve innenfor denne religiøse rammen? I dag er det nesten ingen hjelp å få.

Jeg var ennå litt grøssen da jeg forlot Caspari-senteret denne fredagen. Jeg trengte noen varer til shabbaten og satte kursen mot Jerusalems fargerike marked Machane Yehuda. Fra den stille stemningen på seminaret slo den høylytte lyden fra markedet imot meg da jeg nærmet meg. Det så ut til at «hele Jerusalem» var her i dag. Selgerne som vanligvis høres over hele området, måtte denne fredagen konkurrere med støyen fra musikere, sangere og diverse politiske partier som ropte ut deres budskap før valget. Og om jeg ikke tok feil, mener jeg, at jeg også oppdaget en dansende Oslo-rabbiner blant de dansende og syngende mennene på markedet.

Noen ortodokse menn kom etter hvert til for å blåse i bukkehornene sine. Det begynte å bli sent på dagen, og de prøvde litt forgjeves å tilkjennegi for Jerusalems handlende borgere at det snart var shabbat og at det var tid for å skynde seg hjem.

Gleden og sorgen vandrer i hope, sies det. All støyen og de dansende religiøse menn sto i skarp kontrast til dagens seminar på Caspari-senteret. På et banner ved siden av de dansende, glade menn sto det: «Det er et stort påbud, mitsva, å alltid være glad.» Men kan vi alltid være glade? Sorg og tragedie trenger tid for å bearbeides. Men med sorgen som bakteppe, kan gleden kanskje igjen få rom? Men da er det ikke en billig glede. Machane Yehuda byr alltid på et yrende liv, og denne fredagen var så visst ikke noe unntak. Jeg tenkte at livet så visst rommer både gleden og sorgen.

Om en to ukers tid skal det feires Purim i Israel. Purim feires til minne om at dronning Ester reddet jødene fra utryddelse under perserkongen Xerxes (486–465 f.Kr.). «… klagen ble vendt til glede og sorgen til fest» (Ester 9,22).

Men nå var det snart shabbat, og på shabbat er det ingen tvil om at det er gleden som står i fokus.