Forvirrende om kvinner

Tidligere Fjellhaug-rektor Ketil Jensen skriver i Dagen 26. februar om kvinner i åndelige lederstillinger. Jensens budskap er at bibelsyn og bibeltolkning er to forskjellige forhold som ikke må blandes sammen, med den konklusjon at det er mulig å være bibeltro og samtidig åpne opp for kvinner i lederstillinger.

Han argumenterer med at både Hans Nielsen Hauge og Olav Valen-Sendstad på ulikt vis åpnet opp for kvinner i åndelige lederstillinger, og poengterer at vi ikke kan si om dem at de ikke var bibeltro.

Jensen har rett i at bibelsyn og bibeltolkning er to forskjellige teologiske spørsmål som må behandles hver for seg. Allikevel stiller jeg meg undrende til hva Jensen ønsker å oppnå.

Jensen refererer til en tidligere artikkel hvor han gjør rede for sitt syn om kvinner i åndelige lederstillinger. Jeg antar det siktes til innlegget i Dagen 7. november 2018 med overskriften Menns og kvinners tjeneste i NLM. I denne artikkelen sier han at han har et konservativt bibelsyn, samtidig som han argumenterer for at Bibelen åpner for kvinnelige ledere i menigheten. Han ser paralleller mellom Bibelens behandling av spørsmålet om slaveri og tjenestedeling.

Det er ikke her plass til å gå i dybden, men en slik parallell synes jeg ikke han greier å påvise. Bibelen gjør det klart at kvinnen ikke skal opptre som lærer overfor mannen eller ha lederstillinger i menigheten. Dette er Herrens bud i alle de kristnes forsamlinger, og en nødvendig følge av Guds skaperordning før syndefallet (1Kor 14:33–38; 1Tim 2:11–15).

Jensen påviser ikke at det finnes tilsvarende utsagn om slavehandelen. Det vil han heller ikke greie av den grunn at disse to spørsmålene ligger på to ulike nivå prinsipielt sett. Det finnes ikke et klart uttalt forbud mot slaveinstitusjonen i Bibelen, men et slikt «forbud» finnes mot kvinnelige ledere og lærere i menigheten.

Om Jensen har et konservativt bibelsyn eller ikke er i denne forbindelse likegyldig. I spørsmålet om tjenestedeling har han brutt med Skriftens klare ord. Det hjelper ikke om han sitter i samme båt som Hauge og Valen-Sendstad. Om Jensen kunne påvise at både Augustin, Luther, Chemnitz, Gerhard, Pontoppidan, Rosenius og mange andre autoriteter i kirkens historie lærte det samme som ham, hva hjalp det, om de tar feil? Hva hjelper det hvor mange eller få de er som tar feil?

I Noas dager var det bare åtte mennesker på jorden som hadde rett, alle andre tok feil. Derfor er det ingen nytte i å argumentere ut fra hvor mange eller få, eller hvor store autoriteter de måtte være som mener noe om en sak. Det avgjørende spørsmål er hva som er sant og rett etter Guds åpenbaringsord i Den Hellige Skrift. Alene her er sannheten åpenbart for oss. Vi mennesker tar feil og bommer i så mange ting, både i våre liv og rent læremessig.

Det er lett å påvise til dels store og grove feil hos selv fromme og betydningsfulle menn og kvinner i kirkehistorien. Mange av oss vil holde Martin Luther for å være en stor autoritet som vi takker Gud for. Men selv han har vært med på å forkludre og forvanske sannheten i enkelte spørsmål.

Jensen viser videre til Hovedstyret i NLM sin redegjørelse «Sammen i tjeneste» fra 2012. Han viser til at man i denne redegjørelsen skriver at «mennesker med samme bibelsyn kan komme til ulike konklusjoner». Jensen mener at «det er et godt utgangspunkt for refleksjon og dialog».

Her reiser det seg imidlertid et avgjørende spørsmål: I hvilke spørsmål er det snakk om at mennesker kan komme til ulike konklusjoner og allikevel være tro mot Bibelen?

Lærer man vrangt eller er åpen for uenighet i lærespørsmål hvor Bibelen har fremstilt en klar lære eller gitt oss et klart ord eller bud, synder man mot Guds ord og sin egen samvittighet og opptrer med splittende og forvirrende vranglære. Et eksempel på et slikt lærespørsmål er Bibelens tale om at eldste-, hyrde- og læreembetet/-kallet i menigheten er et ansvar Gud har gitt mannen.

Dersom man lærer eller påberoper seg noe annet enn Skriftens lære i slike spørsmål, og samtidig påberoper seg å være bibeltro oppnår man kun en ting: Nemlig å skape åndelig og læremessig forvirring, og bidrar til å tåkelegge sannheten etter Guds ord.

Er det derimot snakk om spørsmål hvor Bibelen ikke har et klart ord eller et klart bud, er saken en annen. I slike spørsmål kan og bør vi i mange tilfeller være åpne for ulike syn.

Bo Giertz mente i sin tid at kvinneprestspørsmålet var en «testfråga» på bibeltroskap. Det er sant. Den som åpner opp for kvinner i eldste-, hyrde- og læreembetet i den kristne menighet har prinsipielt brutt med Bibelens autoritet. Man har vist at man er villig til å sette sitt eget syn og sin egen mening opp mot den levende Guds ord slik det har blitt åpenbart for oss i Den Hellige Skrift. Det er alvorlig.