Nesten drept, presset til å trekke anklage

Hanna og hennes sønner ble knivstukket av en ekstremistisk nabo. Politiet kaller det en «normal krangel».

Å være kristen i Egypt betyr et liv med mange utfordringer. Utfordringene ser ulike ut alt etter om man befinner seg i store byer som Kairo, eller en bor i små landsbysamfunn. Egypt er rangert som nummer 16 på Åpne Dørers World Watch List 2020.

Hanna og hennes to sønner bor i landsbyen Al-Nasriyah i Minya-området i Øvre Egypt. Der har kristne vært mål for flere angrep fra ekstremistiske naboer de siste fem årene. Kristne utgjør omlag 15 prosent av landsbybefolkningen, og et relativt stort antall av den muslimske befolkningen er medlemmer av Det muslimske brorskapet, eller er salafi-muslimer med ekstremistiske holdninger.

I april 2015 ble fire kristne, mindreårige gutter beskyldt for forakt for islam fordi de under lek spøkte og gjorde narr av ISIS. Dette førte til at muslimske ekstremister ødela koptisk-eide hus og butikker i landsbyen. De fire koptiske, mindreårige guttene måtte forlate landet.

I februar 2018 ble den eneste koptisk-ortodokse kirken i landsbyen påtent og brent ned til grunnen. Brannvesenet hadde ingen hast med å rykke ut.

I november 2019 nådde volden nye høyder da Hanna og hennes to sønner, Shenouda (22) og Ishaq (16), ble banket opp og knivstukket flere ganger. Mens 22-åringen svevde mellom liv og død på intensivavdelingen på sykehuset, sa det lokale politiet at angrepet «bare var en normal krangel».

Klokken var 23 natt til søndag 17. november da Ishaq kom løpende, i blodige klær, til sin onkel George og ba ham bli med for å redde broren Shenouda. Da onkel George kom til åstedet fant han Shenouda liggende på bakken med klærne gjennomtrukket av blod. Hva hadde skjedd?

Hanna og hennes to sønner satt denne skjebnesvangre kvelden utenfor huset og snakket med sin kristne nabo da en 25 år gammel islamsk ekstremist-nabo gikk forbi. Han ba dem om å komme seg inn i huset, fordi de var kristne. Kristne skulle ikke være ute på gaten – «fordi dere er hunder». Hanna svarte høflig at det kom de ikke til å gjøre.

Ekstremisten ble sint, og ropte at han ville «drepe denne vantro hunden». Straks etter kom han tilbake med en kniv og begynte å slå og knivstikke familien. Hanna fikk 22 knivstikk i hodet og Ishaq seks knivstikk over hele kroppen. Shenouda ble mer alvorlig skadet, han ble knivstukket i magen og fikk skader i tarmen og leveren.

George fikk de skadde inn i bilen og kjørte i all hast til nærmeste sykehus. Men sykehuset avviste dem på grunn av Shenoudas «alvorlige tilstand». Det samme skjedde ved neste sykehus. Til alt hell var noen kanadiske leger på besøk ved det tredje sykehuset, og de opererte Shenouda.

Politiet skriver i sine rapporter at denne hendelsen «bare var en vanlig krangel». Nå opplever familien at de hindrer den videre rettslige prosessen mot angriperen. Riktig nok arresterte politiet angriperen, men de lokale påtalemyndighetene tillater ikke advokaten til Hanna og hennes sønner innsyn i etterforskningen.

Vitner til angrepet blir også truet. Naboen, som så vidt klarte å unnslippe angriperen, har vitnet i saken. Men da angriperen fant ut dette, anklaget han henne for å ha provosert frem angrepet fordi hun og Shenouda hadde «engasjert seg i umoralske handlinger på gaten».

Hanna og sønnene hennes blir nå presset til å droppe anklagene mot angriperen. De muslimske innbyggerne legger press på dem for å få dem til å godta et såkalt «forsoningsmøte», og med det slippe offentlig rettssak. Slike «forsoningsmøter» er vanlig i konflikter mellom kristne og muslimer i Egypt, og de kristne blir alltid den tapende part.

Hanna og familien vil ikke godta dette. «Denne ekstremisten må straffes ved lov fordi han begikk en alvorlig forbrytelse inkludert drapsforsøk på broren min», sier Ishaq. «Straffrihet for slike handlinger vil bare oppmuntre til ytterligere vold.»

Operasjonen til Shenouda var vellykket, og han begynner å bli bedre. Familien takker Gud for at han lever og fortsetter å be om ytterligere bedring for ham.

Egypt er landet som tok imot Jesus, Josef og Maria – «Den hellige familie» – da de måtte flykte fra Herodes diktatoriske paranoia. Kirken var godt etablert, lenge før islam kom til landet i rundt år 649. Forfølgelse har siden den gang vært en del av det normale, kristne livet.

På en reise til Egypt spurte vi noen kirkeledere hvilken strategi de hadde for å kreve kristnes rettigheter i landet nå? Svaret deres uttrykker både visdom og tillit til kirkens Herre: «Vår strategi er å lære våre barn til å bli så grunnfestet i Jesus og Hans Ord at de kan møte den virkeligheten de vil oppleve som kristne i Egypt, bevare troen, og overlate straffen til Herren.»

Det er et vist svar, og det er et svar som koster. Det vet Hanna, Shenouda og Ishaq. La oss slå ring om også denne familien i bønn, og be om at deres tro ikke må svikte, og at de får visdom og kraft til å håndtere denne vanskelige situasjonen på en god måte.

Og la oss også be for dem som forfølger og hater, at de – som Saulus – må få oppleve Frelseren som er mektig til å forvandle også deres liv.