En merkelig utnevnelse

Den norske kirkes troverdighet avtar stadig, og den foreløpig siste spiker i kista var utnevnelsen av Olav Fykse Tveit som ny preses, eller ledende biskop.

Tidligere har det alltid vært slik at en av de mest erfarne av de sittende biskoper har vært valgt til preses, som «den første blant likemenn». Ikke nå lenger, ikke i det hele tatt faktisk. Denne gangen har det på finurlig vis blitt slik at Kirkerådet har utnevnt en ny preses uten presteerfaring, og langt mindre bispeerfaring.

Han har selv, i avisen Vårt Land, sagt følgende: «Jeg må lære meg hvordan det er å være biskop. Det blir en ny utfordring.» Det er nærmest en skandale, men i Den norske kirke går det meste an.

Dette har merkelig nok skjedd uten at det har avstedkommet noen spørsmål av typen: Hvordan kan det overhodet være en brukbar løsning å ansette en leder uten arbeidsmessig erfaring, når vi hadde 10 andre kandidater med til dels lang arbeidserfaring innen feltet?

Hvordan i all verden kunne dette gå til? Hvor har det blitt av biskopenes hyrdetjeneste når det ikke engang forlanges at ledende hyrde har noen erfaring i å være hyrde i kristelig forstand?

Det er mer merkelig her: At nåværende kirkeråd kunne finne på dette for å få sin liberale kandidat på plass er forståelig, men forstemmende. Enda merkeligere er det dog at han er enstemmig innstilt av de sittende biskoper. Gir de dermed uttrykk for at de selv anser seg som uegnet til dette embetet? Hvordan kan de i så fall se seg i stand til å inneha et bispeembete med hyrdeansvar? Nederlag på nederlag!

Da Olav Fykse Tveit i tillegg er en uttalt eksponent for kirkelig vigsling av likekjønnede, det som et samlet bispemøte i 1997 betegnet som kvalifisert vranglære, da er det meste sagt om hans troverdighet. Ingen biskop ser for øvrig lenger ut til å bry seg om at det går utfor bakke med kirkens syn på det bibelske syn på ekteskapet.

De har sviktet dramatisk, og ny preses er intet unntak, dessverre. Hvorfor har ingen av de ledende kristne organisasjonsledere kommet på banen med kritiske spørsmål? Eller noen fra presteskapet?

Til sist: Det er et nederlag for Dnk at den frivillig ansetter en leder som er en så markant motstander av Israel. Det vil ytterligere svekke kirkens allerede frynsete forhold til Israel. Som leder av Mellomkirkelig råd har han målbåret en strøm av negative uttalelser om Israel.

Tilstanden i Dnk er verre enn mange oppfatter, og tåler neppe flere spikrer i kista før den ikke lenger kan betraktes som en kristen kirke.