Tidsånden og kvinnekampen i ImF og NLM
I det offentlige rom kjempes det for kvinners plass i styrerom og som toppledere. I NLM og ImF kjempes en tilsvarende kamp.
Jeg har med sorg fulgt debatten om tjenestedeling, både i IMF og NLM. Det som skjer føyer seg inn i den alminnelige likestillingskampen, som ikke er noe annet enn et opprør mot Guds skaperordninger, slik Samnøy påpeker. I det offentlige rom kjempes det for kvinners plass i styrerom og som toppledere. I NLM og IMF kjempes en tilsvarende kamp.
Det er den samme ånd som driver det, og det er ikke Guds Ånd, men tidsånden. Men i stedet for å erkjenne dette og vende om, søker en å finne fikenblad å dekke seg med.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi trenger virkelig å løfte fram kvinnen og kvinnens kall i dag! Gud har gitt henne en plass som ingen kan erstatte. Det var Eva som fikk løfte om frelsen, og kvinnens morskall er gitt den største betydning i Skriften (1Tim 2:15). Men dette kallet ringeaktes i dag, også i den kristne forsamling. Hvor løftes morskallet og hjemmet fram i vår forkynnelse, eller i våre blader?
Nei, det er kvinner i posisjoner som løftes fram, kvinner i det offentlige rom. Hjemmene skriker etter noen som kan ta seg av barna som vokser opp, men der kvinnene er opptatt med sin yrkeskarriere og styremøter, så må andre ta seg av barna. Jeg vil takke deg, du mor, som lar karriere og posisjoner vike, av hensyn til dine barn. Det er det dyrebareste Gud har gitt deg, og du har fått morskallet av ham. Om ingen andre akter det høyt, så gjør han det!
Da jeg var barn, var jeg ofte med min mor på møter. Jeg var med der kvinnene bøyde kne på kvinneforening, der de avla sitt personlige vitnesbyrd på de små husmøtene eller på bedehuset. Det var like ofte en kvinne som avla sitt vitnesbyrd som en mann, kanskje oftere. Og til stor velsignelse. Der møtte jeg den bønn og profetiske tale som apostelen taler om (1Kor 11:5), og det stred ikke mot skaperordningen. Det skjedde i ydmykhet, og ofte med tårer.
Men nå er det taust på vitnemøtene, både fra mann og kvinne. Jeg tror ikke det har med manglende likestilling å gjøre at kvinnene er blitt tause på vitnemøtene. Jeg tror det skyldes at vi har så lite tid til Guds ord. Det er så mye annet som er viktigere, så forsømmes lønnkammeret, og så blir det stille på vitnemøtene, både fra mann og kvinne.
Vi trenger å løfte fram kvinnen og kvinnens kall. Det gjør vi ikke ved å hjelpe henne til å kjempe en kamp om å få ta over mannens kall og ansvar (det var og er Evas ulykke), men ved å løfte opp det kall kvinnen har fått, så hun kan utføre det med glede og frimodighet!
