Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
debatt
Læreforbudet for kvinner
Del
Å være menighetsforstander eller pastor eller prest er en farsoppgave.

Det bibelske læreforbudet for kvinner står i 1Tim 2: 8-15. Alle som vil drøfte kvinners tjeneste i kristne menigheter og forsamlinger i sammenligning med menns tjeneste, trenger å forholde seg til denne teksten.

Det første som det da er viktig å merke seg, er at hele kapittel 2 i Første Timoteusbrev er et gudstjeneste-kapittel. Derfor må også læreforbudet for kvinner være avgrenset til å gjelde undervisning i gudstjenesten.

For det andre starter avsnittet med ett bud til hvert kjønn om hvordan de i ukens løp skal forberede seg til helligdagens gudstjeneste ved å unngå kjønns-spesifikke hverdagsfristelser.

– Mot en vanlig mannfolksynd (« vrede og trette ») heter det i v 8 at mannfolk skal tilbe i gudstjenesten idet de løfter hellige hender . Hendene er bilde på handlinger, arbeid og yrke. «Hellige hender» betyr: fravær av handlingssynder. «Vrede og trette» handler på samme måte om verbale synder. Mannfolk skal ikke tale sinte ord. Dette skal altså være mennenes spesielle helliggjørelses-bagasje som vi skal ha med oss når vi kommer til gudstjeneste på helligdagene.

- Mot en vanlig kvinnesynd heter det i grunnteksten til v 9-10 at kvinner skal pynte seg. Det står faktisk ikke det motsatte: At kvinner ikke skal pynte seg. Derimot får kvinnene en modifikasjon pluss en prioriteringsregel. Modifikasjonen sier at kvinner skal « pynte seg med en sømmelig, tekkelig og smakfull klesdrakt ».

Og prioriteringsregelen sier at kvinner skal, sitat: « ikke først og fremst pynte seg med håroppsettinger, gull, perler og praktklær, men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige ». Kvinner skal komme til gudstjeneste med gode gjerninger som sin mest feminine helliggjørelses-bagasje, betyr dette.

Etter denne dobbelt-formaningen følger så i v 11-12 selve læreforbudet for kvinner i gudstjenesten. I forbudsteksten i v 11-12 er der hele fem verb eller verbalavledede begreper som stilles ved siden av hverandre. I gudstjenester skal kvinner: (1) «ta imot læren i stillhet», (2) «i all underordnethet», (3) «ikke undervise», (4) «ikke herske over mannen», og (5) «være i stillhet».

Her er det underordnings-begrepet som viser at de andre fire begrepene hører hjemme i Bibelens såkalte kefalée-struktur, det vil si Bibelens samlede lære om over- og underordning både i Guds treenighet og blant menneskene.

Underordnings-begrepet opptrer her i substantivform, « hypo-tagée » på gresk. «Kefalée» betegner «overordning» og «hypotagée» betegner underordning. Begrepene motsvarer hverandre. I gudstjenestens lære-undervisning krever altså Guds ord på vårt sted maskulin kjønnsrolle-uniform.

Paulus gir oss i v 13-15 tre skriftbevis for dette, skriftbevis som det er lett å kjenne igjen fra 1Mos 1-3. - I v 13 viser Paulus til mannens førstefødselsrett, på samme måten som 1Mos 2:21 skildrer Evas skapelse av Adams ribben. - I v 14 argumenterer Paulus med syndefallsavsnittet og viser til den spesielle fristelsesprosessen (2Mos 3:6) som førte Eva inn i fallet.

Eva ble « dåret », heter det (det greske ordet betyr nærmest « å bli grundig forført på grunn av narreri og svik »). I tilståelsen i 1Mos 3:13b leser vi at Eva bruker det samme ordet: « Slangen dåret meg og jeg åt ».

Apostelen mener ikke i v 14 å benekte at også Adam falt i synd. Men han påminner om at Eva ikke skal undervise i gudstjenesten fordi Eva i syndefallet ble forført, narret og dåret uten å spørre «presten sin», Adam, til råds først.

Apostelen mener heller ikke i v 14 å antyde at Adam kom bedre fra det enn Eva under syndefallet. (Det fins grunner til å si: Snarere tvert imot!) Men poenget er at Evas fall ikke bare skjedde i strid med selve spiseforbudet, men også i strid med Adams overordning ifølge førstefødselsretten.

- Det tredje og siste skriftbeviset kommer i v 15. Eva skal bli frelst « gjennom barnefødingen » står det der. Dette er et preposisjonsledd med betont bruk av bestemt form: «barneføding-en». Preposisjonen «diá» (= gjennom) kan i teorien være lokalt ment og bety «tvers igjennom» (det vil si at Eva skal overleve barneføding).

Men sannsynligvis er preposisjonen heller instrumentalt ment (det vil si «med barnefødingen som middel»). I så fall viser Paulus til den barnefødingen som i 1Mos 3:15 omtales som «kvinnens (hebr:) «særa» = « ætt, avkom, barneføding ». Kvinnens ættlig, Jesus, skal knuse slangens hode. Men slangen skal samtidig hogge kvinneætlingen, Jesus, i hælen så han dør av giften.

Ettersom v 15 mest sannsynlig viser tilbake på prot-evangeliet i 1Mos 3:15, sier altså dette tredje skriftbeviset følgende: Kvinner skal ikke på mannfolkvis lære-undervise i menighetsgudstjenestene. Men kvinnens frelses-teologiske livsoppgave er det morskallet som når høydepunktet sitt i fødingen av frelseren Jesus Kristus.

Og når det gjelder kristne menighetsforsamlinger, som er storfamilien vår på hvert sted, sier avsnittet følgende: Det skal nettopp være forskjell på en farsoppgave og en morsoppgave i kristne menigheter. Og læreundervisende forkynnelse i helligdagens gudstjeneste, det er en farsoppgave.

Å være menighetsforstander eller pastor eller prest er en farsoppgave. Omsorgen for kvinner, barn og gamle i menighetsforsamlingene er derimot vel så gjerne en morsoppgave. Kvinner kan ifølge Skriften gjøre menighetstjeneste som diakoner, evangelister, menighets-«enker» og profetinner. Slik «deler» Bibelen tjenesteoppgavene i Guds menigheter mellom kvinner og menn.

Bibeltekstens ordlyd (1Tim 2:8-15):

Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette. Likeså skal kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med måtehold, ikke (gr: ikke først og fremst) med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær, men (gr: men først og fremst) med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige.

En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer (gr: didáskein = undervise) eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva.

Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødingen (gr: diá tées teknogonías), så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet.

debatt,odd sverre hove,bibelen,tjenestedeling