Fornybar utviklingspolitikk

Debatten om utviklingspolitikkens behov for fornyelse er komplisert, men viktig.

Med utgangspunkt i de erfaringer og inntrykk Kirkens Nødhjelp møter i mange av de 30 landene vi opererer, har jeg summert mine innspill til fornyelsesdebatten i følgende utfordringer til Norge:

En samstemt politikk for bærekraftig utvikling betyr at tiltak innenfor ulike politiske områder trekker i samme retning, og støtter opp om utviklingspolitiske mål, i tråd med nasjonale og internasjonale mål og forpliktelser.

Verden blir stadig mer sammenvevd. De globale utfordringene henger sammen. FNs bærekraftsmål må bli den nye motoren for å sikre at utviklingspolitikk og annen politikk henger sammen. Utnevningen av en egen bærekraftminister er et spennende trekk for å få dette til.

Kirkens Nødhjelp opplevde det svært gledelig at Norge før helgen meldte inn et forsterket klimamål under Parisavtalen. Verdens fattige som har bidratt minst, rammes hardest. Klimaendringene truer med å slå beina under mye som er oppnådd av økonomiske og sosial utvikling i disse landene. Norge må ta sin rettmessige del av kuttene.

Hvis alle kjente fossile reserver i verden utvinnes, vil det bli umulig å nå målene for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5-2 grader. Det er derfor naturlig å endre letebetingelsene for oljebransjen gjennom å revidere oljeskatteregimet som er skapt for å fremme vekst i næringen.

En langt sterkere satsing på klimafinansiering må overta for en politikk som stimulerer leting etter olje og gass. Slik kan Norge også ta sitt rettmessige ansvar for finansiering av klimatilpasning og fornybar energi.

Vi må alle tenke bærekraft i alt vi gjør. Dette gjelder for land og for enkeltmennesker, men også den enkelte bedrift, institusjon og organisasjon. Vi som er direkte involvert i utviklingsarbeid må bli miljømessig bærekraftige i alle ledd. Man må leve som man lærer.

Utvikling av lokalt næringsliv og bygging av kapasitet hos lokale partnere er en forutsetning for at bistanden bidrar til bærekraftige lokalsamfunn. Det er statene som har det øverste ansvaret for å ivareta rettighetene til sitt lands befolkning.

Et sterkt, lokalt sivilsamfunn er avgjørende for å holde myndighetene ansvarlige. For å sikre denne dynamikken må menneskerettighetene opprettholdes og rommet for sivilsamfunnet sikres.

Skatt er kjernen i kontrakten mellom borger og stat og avgjørende for å finansiere gode samfunn. I de aller fleste land kommer mesteparten av midlene til helse og utdanning fra staten.

Vi må satse på institusjonell infrastruktur ved å styrke skattemyndigheter, registre og innsamling av data som gir godt beslutningsgrunnlag. Verdier skal skattlegges der de skapes. De globale skattereglene må oppdateres. Bilaterale skatteavtaler likeså. Skatteinntekter er helt essensielt for å styrke utviklingslands evne til å finansiere bærekraftig utvikling og til å takle klimaendringer.

Å bekjempe ulovlig kapitalflukt må være en global forpliktelse. Mens skatteinntektene til utviklede land utgjør i gjennomsnitt 40 prosent av BNP, utgjør skatteinntektene til utviklingsland bare mellom 10-20 prosent av BNP. Her er det er stort potensial.

Å sikre utdanning for alle og gode helsetjenester for alle er forutsetninger for utvikling. For å oppnå en bærekraftig utvikling og en ressursmobilisering, må kvinners rettigheter styrkes og kjønnsforskjeller reduseres.

For å sikre tilstrekkelig finansiering og for å bekjempe den asymmetriske maktrelasjonen mellom giver og mottager, bør det legges mer innsats bak innovative finansieringsmekanismer slik man for eksempel har fått til når det gjelder finansiering av den globale vaksinesatsningen de siste to tiårene.

Norge kan som en viktig utviklingspolitisk aktør bidra til en dreining som beskrevet i disse punktene gjennom omlegging av nasjonal politikk, alliansebygging med likesinnede land på internasjonale arenaer, og ved de krav som følger med norske penger der man velger å kanalisere disse. Tar regjeringen utfordringen?