Kvinnelige ledere i Bibelen?

Det er altså en rekke kvinner som nevnes, og som har del i ulike tjenester. Det er neppe mulig å lese beskrivelsens av disses arbeid som noe som ikke kunne ha en (be)lærende rolle overfor menn.

En forsamling på Sunnmøre har ønsket å tillate kvinnelige medlemmer i sitt eldsteråd, og dermed dukker debatten om kvinnelige ledere opp igjen. Ikke om kvinnelige prester, men spørsmål om kvinner kan være medlemmer av råd som eldsteråd, eller andre råd som har ansvar for teologiske spørsmål i forsamlingen, eller organisasjonen.

De fleste som hevder å mene noe i saken, knytter til et par utsagn av Paulus (1 Kor 14,34–38; 1 Tim 2,11–15). Hvordan disse stedene kan brukes, kan vi komme tilbake til. Først bør en kanskje spørre om hva en finner av «praksiser» i Bibelen; finnes det noen eksempler på kvinner som (be)lærer menn, og som opptrer som ledere også i lærespørsmål. Ja, det gjør nok det.

Hva med Det gamle testamente? Nå vil jeg mene at dagens menigheter bør først og fremst knytte til Det nye testamente i sin argumentasjon. Men det finnes kvinnelige ledere i den gammeltestamentlige tid også. Ta for eksempel Hulda (2 Kongebok 22,11–20/2 Krøn 34). Hvem har hørt om henne? Ikke mange. Men her fortelles det at kong Josia ba presten Hilkia og andre ledende menn om å gå «og søk råd hos Herren for meg og for folket…» Og de gikk til profetkvinnen Hulda, og hun belærte alle mennene som kom til henne med et ord fra Herren (vers 15–20).

Altså endog en prest ble sendt til en kvinne for råd! Og hva med andre kvinner som Debora som var dommer i Israel (Dom 4). Slik møter vi også kvinner som profeter i Det nye testamente, som for eksempel Filips fire ugifte døtre som alle var profeter (Apg. 21,9) Kvinnelige profeter forutsettes gang på gang på likefot med menn (jfr. Apg. 2,18; 1 Kor 11,5; 14,5). Talte de bare til kvinner? Det står det ingenting om i tekstene.

Men går vi videre i Det nye testamente er det også andre kvinner som har framtredende roller, og som også kan lære (opp) menn. Noen av dem er også navngitte. Fra Apostlenes Gjerninger kan vi tenke på Akvilas og hans kone Priska/Priskilla (Apg. 18,2.18.26 m. fl.). Ofte er det Priska som nevnes først; det antyder at hun var den mest fremtredende av de to (Apg 18,18; Rom 16,3; 2 Tim 4,19). Ifølge Apg 18 møtte de Apollos i Efesus, og de tok seg av ham «og gav ham grundigere kjennskap til Guds vei». «De», altså både Priska og Akvilas belærte ham Apollos, en mann.

Romerbrevets kapittel 16, hvor Paulus hilser til sine kjenninger i Roma, inneholder en rekke kvinnenavn, skikkelser som hadde ulike roller der. I Rom 16,7 er der nevnt et par: Andronikus og Junia, som hadde sittet i fengsel sammen med Paulus, og som hadde «et godt navn blant apostlene» I den oversettelsen jeg vokste opp med (Bibelselskapets fra 1930, jfr. oversettelsen i 1977) sto der «Andronikus og Junias»; altså to menn. Denne lesemåte står dessverre fremdeles også i Norsk Bibel (2007), men det er ikke noe godt grunnlag for denne lesevarianten. I oversettelsen av 2005 var Junias blitt til Junia, og slik er det i mange andre oversettelser nå.

Saken er at navnet skrives likt på gresk enten det er manns- eller kvinnenavn (Junian); det som avgjør kjønnet er en liten aksent. Men en oversetter det nå som kvinnenavn blant annet fordi ordet ikke er kjent som mannsnavn fra andre greske tekster, men kun som kvinnenavn. Det greske uttrykket som i vår Bibel nå er oversatt med hadde et godt navn «blant apostlene» er også tvetydig; det kan også oversettes «er høyt ansett som apostler». Jamfør fotnote i Bibelselskapets oversettelse nå. Andronikus og Junia var altså et annet par som også hadde sentrale roller blant de første kristne, og ble kanskje endog kalt apostler!

Sammen med dem står også Føbe (Rom 16,1), som også hadde sentrale oppgaver som diakon (en tjeneste som ikke bør leses i lys av diakontjenesten i vår tid), og som kanskje var den som brakte Paulus’ brev til romerne fra Korint til Roma, og som leste det opp for de kristne der, slik praksis var for datidens brevbærere. I Rom 16 nevnes også Maria, Tryfena og Tryfosa, Rufus mor, Julia, og Nerevs søster. Selvfølgelig går det an å si at disse aldri hadde noe å si til menn i menighetssammenhenger, men særlig troverdig eller sannsynlig er det vel ikke.

Det er altså en rekke kvinner som nevnes, og som har del i ulike tjenester. Det er neppe mulig å lese beskrivelsene av disses arbeid som noe som ikke kunne ha en (be)lærende rolle overfor menn. Kanskje en da også bør lete etter en annen forståelse av de to Paulus-tekstene som ofte brukes som hovedargument mot kvinners tjeneste i ulike «eldsteråd» i dag?