KONKRET: – Givere vil alltid være med å bygge noe konkret og håndfast, det være seg en fotballbane, en skolebygning, en brønn eller å gi en rullestol. Det er ofte vanskeligere å få finansiert vedlikeholdet av fotballbanen, lønning av trenere, kurs og opplæring av lærere på skolen og forebyggende tiltak av ulike slag, skriver Andreas Andersen.

Rullestol-dilemmaet

Vi kan gjerne fortelle om skolene vi bygger, om brønnene vi graver og om forbedret infrastruktur i lokalsamfunnet vi jobber i, men dette er bare virkemidler for det vi egentlig ønsker å skape. 

Det er og skal være nær sammenheng mellom prosjektarbeidet i landene der vi jobber og markeds- og innsamlingsarbeidet her i Norge. Denne forbindelsen er livspulsen og forutsetningen for at vi skal lykkes med arbeidet vårt. Nærhet til arbeidet skaper engasjement og giverglede.

Men hvem setter premissene for hvor pengene skal gå, og hvilke muligheter skal givere ha for å foreskrive eller styre faktorer ved et prosjekt man støtter? Mange organisasjoner tilbyr en øremerket givertjeneste, og for mange er dette en viktig forutsetning for å gi. Samtidig kan en altfor stor andel øremerkete gaver hindre at midlene blir brukt på den måten som skaper de beste resultatene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Givere vil alltid være med å bygge noe konkret og håndfast, det være seg en fotballbane, en skolebygning, en brønn eller å gi en rullestol. Det er ofte vanskeligere å få finansiert vedlikeholdet av fotballbanen, lønning av trenere, kurs og opplæring av lærere på skolen og forebyggende tiltak av ulike slag. Som ansvarlige ledere må vi ha fokus på det som skaper varige endringer.

Misjonsalliansen skal jobbe langsiktig og skape varige endringer i fattige lokalsamfunn. Da må arbeidet være initiert av målgruppen, og en slik brukermedvirkning er den beste garanti for å skape varige resultater som fortsetter å utvikle samfunnet også etter at prosjektet er avsluttet. Fokus og makt flyttes fra Norge, fra organisasjonsledelse og markedsarbeid, til aktørene ute i prosjektene.

Ved et tilfelle for noen år siden ville en forening støtte inkluderingsarbeidet i et av våre prosjektland. Men de ville absolutt at støtten skulle gå til en eller flere rullestoler. De mente det var viktig for mobiliteten, og det stemmer jo for så vidt.

Men hvis man har vært i mange av våre prosjektområder og sett kvaliteten på infrastruktur og veier, så kommer man ikke så langt med en rullestol. Vi ville likevel gå dem i møte, og vi så nærmere på skolene og barnas mobilitet i skoleområdet og kunne se den praktiske fordelen med en rullestol.

De ga gaven, og en tid senere tok de igjen kontakt. Nå ville de gjerne dra ned på besøk for å se rullestolen og ta noen bilder. De reiste ut og ville bli hentet på hotellet og så bli kjørt ut til prosjektet. De ville se at pengene kom fram.

Gjennom nærvær i landene vi jobber i får Misjonsalliansen stadig større innsikt i landene, deres kulturer og system, og slik kan vi tilpasse innsats og støtte til den virkeligheten som folk faktisk har. Det er befolkningen som selv føler behovene på kroppen som skal gi føringer for hvordan pengene skal brukes.

Alle forstår at det er viktig å jobbe med inkludering og med barn med funksjonsnedsettelser, og alle skjønner viktigheten av å bo i et godt lokalsamfunn. Det gjør vi fordi vi selv er en del av et lokalsamfunn der vi bor.

Vi vet det er viktig med idrettslag og ungdomsklubber, speiderarbeid, syklubber, helsestasjoner, skoler og alt annet som gjør det godt for oss å leve. Slik er det også i et hvilket som helst lokalsamfunn i de landene vi jobber. Gode samfunn består av mange små og store byggeklosser som fremmer gode fellesskap og muligheter for å utvikle seg og bruke sine evner.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg tenker av og til på hva vi en gang hørte fra en giver: «Jeg synes det er viktig at vi gir og bidrar til en bedre verden – så lenge de viser takknemlighet.» En slik holdning sier noe om den urettferdige maktbalansen vi har til hverandre.

Men på tross av ulike situasjoner og betingelser er vi egentlig ganske like. Vi ønsker alle et godt liv. Men å skulle prioritere og bestemme i Norge hva pengene skal gå til der ute, og definere for noen andre hva de trenger og hvorfor de trenger det, er også et uttrykk for en slik ulik maktbalanse.

Nothing about me without me. Hvis vi mener mennesker har gudgitte verdier, så må de ha innflytelse over hva vi skal gjøre for dem. Da må de ha medbestemmelse i prosjektene, og da kan ikke vi sitte i Norge og fortelle at de trenger en rullestol.

Vi kan gjerne fortelle om skolene vi bygger, om brønnene vi graver og om forbedret infrastruktur i lokalsamfunnet vi jobber i, men dette er bare virkemidler for det vi egentlig ønsker å skape.

Vi vil skape kapasitet i lokalsamfunnet som igjen kan gi varige endringer og som står etter at vi har dratt vår vei. Vi skal skape utvikling som varer. Disse lange linjene og prosessene er mer kvalitative enn kvantitative. Men det er disse som til syvende og sist gir mennesker gode liv.