Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
debatt
Er underordning og taleforbund en skaperordning?
Del
Det er forståelig at kristne, som tar Bibelen på alvor, har problemer med å akseptere brudd på tjenestedelingen mellom mann og kvinne i kirke og menigheter.

Emblem bedehusforsamling svarer på kritikken med at det er et ordningsspørsmål og ikke et spørsmål om kristen tro (16.01.20).

Men kritikerne (Dagen 13.01, 15.01 og 17.01) holder fast på at underordning og taleforbud er i strid med Guds ord. Sistnevnte påpeker også at tjenestedelingen er begrunnet blant annet ut fra skapelse og syndefall.

Det siktes da til den såkalte Eden-fortellingen i kapitel 2–3 først i Bibelen. Der fortelles at mannen og dyrene ble skapt først og kvinnen etterpå. Men i den onde fristelsen var kvinnen den første til å spise den forbudte frukten og gav den så videre til mannen.

Ganske tidlig i kirkens historie ser en at særlig skapelsesfortellingene tolkes billedlig. Det gjelder med få unntak ikke at Gud er skaperen, men hvorledes skapelsen skjer.

Selv om Edenfortellingen introduseres som historie, er det oldtids-sjangeren «urhistorie» som benyttes. Det er en sjanger som dikter enkelt og anskuelig om hva guder skapte og gjorde i en fjern urtid. En historisk sammenligning av Edenfortellingen med babylonske urhistorier viser at den bibelske er dypt involvert i tema i de babylonske.

Edenfortellingen kan best forstås som et urhistorisk og kritisk «mot-innlegg» mot deler av babylonske urhistorier. Men til forskjell fra de babylonske fortellingene er Edenfortellingen naturlig nok bygget opp omkring gammeltestamentlige sannheter om Bibelens Gud som verdens skaper, hersker og dommer.

Den historiske bakgrunnen for Edenfortellingen er at den babylonske skapelsesfortellingen Enuma elish forteller at guden Marduk skapte menneskene av gudeblod fra en kaosgud, som ble henrettet av ham. Dermed har det babylonske mennesket noen «gener» med udødelighet i seg.

Videre kan en lese i heltefortellingen om Gilgamesh – som søkte udødelighet – at han møtte Utnapishtim (den baylonske Noa). Han forteller om den dødelige storflommen og at han og kona fikk udødelighet/evig liv av gudene som takk for innsatsen i den forferdelige flommen.

Gilgamesh selv søkte etter en sjelden plante, som gav evig ungdom. Han fant den, men en orm spiste den opp, da han la den fra seg et øyeblikk. Men ormen skiftet umiddelbart skinn og ble tydeligvis ung igjen. Merk disse tre babylonske momentene, som alle taler for at mennesket har muligheter for å slippe døden.

Edenfortellingen begynner med at den skapte jorden var tørr, men at en kilde vannet jorden slik at mennesker og dyrene ble formet av støv blandet med vann (leire). Merk vel at den sanne og bibelske Gud (et hovedpoeng i fortellingen) brukte meget jordiske materialer. Mennesket ble dermed ikke skapt av gudeblod.

Men selv om Gud i utgangspunktet hadde skapt mannen dødelig, var han – i likhet med de vennlige babylonske gudene – også innstilt på at mennesket kunne få leve evig og aldri dø. Det skjer i Edens hage ved at døden holdes unna ved å spise noe fra planteriket, som i den babylonske Gilgamesh-fortellingen.

Men Edens hage viser seg også å være en test Gud hadde behov for før bestemmelsen om å slippe døden kunne tas. Gud virker åpenbart skuffet og sint over resultatet av testen og straffer både slangen og «menneskeheten» for all ettertid. Men Gud tar seg raskt inn og kler vennlig på de to. Men han stenger veien til livets tre. Kapitel 3 i Edenfortellingen kan også leses som et forsvar for Gud – at han ville det beste for menneskene, men ble av menneskenes jordiske skrøpelighet «tvunget til» å la dem være dødelige.

Siste del av kapitel 2 om kvinnens skapelse er preget av patriarkalsk tenkning, slik som noen av budene i 2. Mos. 20 er. Kvinnen måtte finne sin plass ved mannens side som hans hjelper.

Den spesielle skapelsen av kvinnen i kapitel 2, som munner ut i ekteskapet med mannen, kan være en kritikk av kvinners deltakelse i babylonsk tempelprostitusjon. Men kan det også være kritikk av noe greske urhistorier/mytologi forteller om.

Se i kapitel 6,1–4 om gudesønnene som hadde seg med menneskelige jomfruer med udødelige kjemper som resultat. Redaktørene har plassert denne informasjonen like foran den forferdelige ondskapen på Noas tid, antagelig for å vise hvor galt slik bruk av kvinner var. Det er et viktig poeng i kapitel 2 at kvinne og mann hører sammen i ekteskapet.

De bibelske motsetningene til synspunkter i de babylonske urhistoriene viser at Edenfortellingen argumenterer mot babylonske urhistorier.

Edenfortellingen er derfor neppe en åpenbaring fra Gud, men diktet opp av fromme israelitter/ung jødedom, som vil vitne om sin Gud og hva han gjør i en fjern urtid. Urtidssjangeren var kjent og respektert i nære Midtøsten den gangen. Det er også for å styrke gudstroen i egne rekker at bibelske forfattere skriver urhistorie.

Edenfortellingen må i vår tid tolkes billedlig med all vekt på de teologiske poeng. Edenfortellingens fabuleringer bør ikke utlegges som historie eller naturhistorie. De teologiske poeng i fortellingen er guddommelig visdom og sannheter. Men tjenestedeling i vår tid kan ikke begrunnes med velment dikting om hvorledes Gud skapte og testet menneskene i urtiden. Det nye testamentets tjenestedeling står svakere uten støtte i skapelsen.

debatt,arne taxt,emblem,emblem bedehus,tjenestedeling,bibelen