En ny mulighet i Midtøsten

Puslespillet i Midtøsten er langt mer komplekst enn de enkle anti-Trump- og anti-Israel-klagesangene i norske medier og kommentatoriet.

Det er to forhold som er helt forutsigbart i norsk presse: den kontinuerlige og monotone fordømmelsen av Israel og USAs President Donald Trump. Ikke bare er journalister og redaktører på autopilot, men de trekker veksler på et kommentatori som synes adlet med sine klippekort som «ekspert»-vitner og «humanitære» røster inn i offentligheten.

Det faktum at de fleste har tatt feil av både Israel og Donald Trump gjennom lange tider synes ikke å påvirke hverken selvtilliten eller klippekortet.

Da President Trump beordret elimineringen av Qassem Solemani 2. januar i år kom fordømmelsene raskt i Vesten. Lederen for Qods (Jerusalem) Styrken, en elite enhet innenfor Revolusjonsgarden, var fjernet.

Solemani hadde mer blod på hendene enn bin Laden. Han har vært arkitekten bak proxy-krigføringen til Iran i hele regionen og bakmannen for terroren gjennom både Hamas og Hizbollah. Irans etablering av et shia-islamsk hegemoni i Levanten var Solemanis verk. I stedet for å slåss med slangen, kuttet Trump hodet av den. Genialt.

Alle som kjenner Midtøsten vet at styrke skaper respekt. Respekt reduserer sannsynligheten for krig, og er dermed fredsskapende. Omtrent som situasjonen under den kalde krigen.

Det har vært underlig å se reaksjonene i Vesten, hvor krigsforbryteren Solemani endog hylles som motstandshelt, mens over hele Midtøsten ble eliminasjonen møtt med glede.

Ja, selv i Iran gav det mot til fornyet kritikk av regimet. I Vesten begynte skremselspropagandaen om en tredje verdenskrig, mens i Midtøsten visste man at den farligste hjernen bak strategien til Iran var fjernet og at trusselen dermed ble redusert. Forvirringen har satt inn i det iranske lederskapet.

President Trump gjorde som han pleier og gikk til Twitter. Presidentens tweet om sin støtte til det iranske folk på persisk har blitt den mest likte tweet på persisk i Twitters historie.

I Vesten underkjenner man også president Putins nære bånd til Israel og den jødiske staten. Den russiske presidenten har åpenbart et varmt hjerte for jødene.

Det legges lite vekt på i Vesten at Israel bomber og tar ut mål i Syria helt regelmessig når de fremstår som trusler mot jødestaten, og det med i all hovedsak Putins stilltiende godkjennelse. Puslespillet i Midtøsten er langt mer komplekst enn de enkle anti-Trump- og anti-Israel-klagesangene i norske medier og kommentatoriet.

Det store problemet i Midtøsten nå er faktisk Nato-landet Tyrkia, som får boltre seg i Nordøst-Syria og herse med både kurdere og kristne assyrere. Våre fremste allierte, kurderne, i kampen mot IS blir nå angrepet av et Nato-land, Tyrkia. Her er det relativt stille fra våre hjemlige politikere, medier og eksperter.

Realiteten i dag er at Midtøsten er i støpeskjeen igjen, 100 år etter Sykes-Picot-avtalen hvor oppdelingen Det ottomanske riket ble bestemt. Her mistet kurderne sin mulighet til en egen stat, og ble delt i de nye rikene som ble etablert: Irak, Iran, Syria og Tyrkia.

I dag er det en ny unik mulighet for en kurdisk stat. Det kan bli en stabiliserende faktor i en turbulent region. Det kan bety en trygg havn for de gamle kristne samfunnene i Levanten, en konstruktiv samarbeidspartner for Israel og en stabilitet for resten av verden. Det er interessant å merke seg at president Trump hadde satt av god tid til møte med presidenten i Kurdistan Regional Government i Davos på World Economic Forum.

Israel er en demokratisk øy midt i et hav av krig og terror i Levanten, president Trump har vist seg som en svært god president og kurderne vil fortsatt være en avgjørende faktor for en god fremtid.

Nå mangler vi bare litt mediemangfold i Norge for å få dette tydeligere frem. Det er lov å håpe.