«To God be the Glory»
Uten Fanny Crosby ville norsk bedehuskristendom vært fattigere. Det gjelder både frimenigheter og misjonsbevegelser. I år er det 200 år siden hun ble født.
«La meg få høre om Jesus.» «Salige visshet.» «Gå meg ei forbi, o Jesus.» «Jesus hold meg ved ditt kors.»
Disse sangene tilhører en internasjonal sangskatt. Fanny Crosby (1820–1915) vokste opp i staten New York og skrev på engelsk. Det ga sangene hennes vinger å fly på. Mange av sangene ble dessuten oversatt til en rekke ulike språk.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men det var mer enn språket som ga den blinde forfatteren et bredt nedslagsfelt. La meg nevne tre forhold:
- Innhold, form og treffsikker hjertelighet i poesien. 1800-tallet var et hundreår med vekkelser. I slike tider spørres det etter sanger med et enkelt budskap og med melodier som rører ved «folk flest». Sangene var preget av forkynnelsen hun hørte. Men påvirkningen gikk begge veier: Fanny Crosby preget selv vekkelsen med sangene sine. Hun «fødte» tekster som sangeren Sankey brukte på Moodys møter og øvde inn som allsanger.
- En helt uvanlig arbeidskapasitet gjennom et langt liv. Fanny Crosby frydet seg over å kunne bruke poesi til å formidle åndelig erfaring og bibelsk «hverdagsteologi». Hun øvde mye personlig sjelesorg, men skrev likevel ofte opp til seks sanger per dag. Skjønt skrev... hun mediterte for seg selv og dikterte ferdige sanger etterpå. I alt ble 8000 av sangene hennes kjent. «To God be the Glory» ble noe av grunnstemningen i sangene.
- En utfordrende livssituasjon. Hun var blind fra hun var seks uker gammel. Ikke lenge etter mistet hun også sin far. Hennes sprudlende humør fikk derfor noen tøffe terskler å krysse. Men dette virket skjerpende på henne, gjorde henne avhengig av Gud og «overgitt» i sin tro på Jesus. I likhet med sin samtidige, vår kjære skandinaviske forfatter Lina Sandell, opplevde hun også andre påkjenninger som var med på å forme uttrykksmåtene. For eksempel mistet begge et barn og var siden barnløs.
Mens Lina Sandell fikk mye av sin teologiske forankring i samværet med sin far, fikk Fanny mye hjelp av sin bibellesende mormor. Hun ble fascinert av bibelfortellingene og av bibelspråket. Det preget siden både innhold og språkbruk i sangene.
15 år gammel kom hun inn på USAs første blindeinstitutt. Standspersoner fra fjern og nær kom på besøk for å se hvordan funksjonshemmede fikk hjelp. Som elev, senere som lærer, sto den blinde Fanny ofte fram med egen ad-hoc-poesi ved slike anledninger. Hun ble etter hvert kjent som en formfullendt dikter. Men det var etter sitt åndelige gjennombrudd i voksen alder at tekstene hennes fikk en klar forkynnende profil.
Fanny Crosbys forfatterskap gikk parallelt med en utpreget diakonal livsstil. Under den grusomme koleraepidemien i 1850/1851 var hun like mye sykepleier som lærer. Hun hadde generelt en særlig omsorg for de mest «marginaliserte» og holdt mange foredrag rundt omkring i USA om dette emne. Men vekkelsessangene hadde alltid selve gudsforholdet i fokus. Både fattige og rike møtte kallet: «Gå til Jesus kvar og ein!» «Søk de forvillede, arme forførte!»
De store tema i frelsesbudskapet var bærebjelkene i poesien. Glede og trygghet slår igjennom, men alltid på grunnlag av Jesu liv og gjerning: «Jesus hold meg ved ditt kors.» «Ved hans kors er rom.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Lovsangen «To God be the Glory» er et unikt eksempel: Her tematiseres Guds store gjerninger i Kristus med sterke, bibelske begreper. Hun øver sjelesorg mens vi står jublende sammen med henne for Guds trone! (Finn den fram på nettet – og gled deg!)
Også påkjenningene i livet farges av dette perspektivet. Formuleringen «… og i lyset fra ditt kors lær meg mitt å bære» har «festet seg» hos mange kristne.
Hengivenhet til Jesus er for Fanny Crosby et særtrekk – i tråd med samtidens metodisme. Typiske uttrykksmåter er «Vis meg veien kjære frelser til å mere ligne deg» og «Allting jeg gav ham, allting jeg vant».
Hun var produktiv til høy alder og døde 95 år gammel.
Uten Fanny Crosby ville norsk bedehuskristendom vært fattigere. Det gjelder både frimenigheter og misjonsbevegelser. Lutherske kristne kunne nok reagere på enkeltformuleringer.
Jeg husker en debatt om strofen «Dypt på hver hjertebunn finnes det strenger slappet av synden, dog stemmes de kan». Noen av oss mente at uttrykksmåten er forsvarlig om den blirsatt inn i sin rette sammenheng. Og gjennomgående representerer Fanny Crosbys sanger en sterk og inderlig evangelisk kristendom.
Et forslag til slutt: Hvorfor ikke arrangere en sangkveld med Crosbysanger?
