Om en rørlegger – og en sofa

Det er dessverre lettere å få overskrifter om en kristen organisasjon som presser pensjonister til å gi gaver, enn om de mange kristne som besøker eldre deler ut mat og klær.

For noen år siden var jeg i et prosjekt med en fra Arendal. En lavmælt dame som tok frem strikketøyet i pausene. Altså bare å plassere i båsen forsiktig sørlending. En bås som sprakk noen smuler da hun fortalte at hennes store hobby var fallskjermhopping.

Jeg må bare tilstå at jeg har fordommer. Noe kommer av egne erfaringer, mye av hva jeg har lest og hørt. Og de er ikke bare en ulempe. I mørke bakgater er det bra å være på vakt. Men fordommer skaper nok oftere problemer, som når arbeidsgivere kvier seg for å ansette kristne.

Dess færre erfaringer jeg selv har, dess mer styres jeg av fortellingene jeg hører. Og der er det ingen grunn til å undervurdere media. Det er dessverre lettere å få overskrifter om en kristen organisasjon som presser pensjonister til å gi gaver, enn om de mange kristne som besøker eldre deler ut mat og klær.

Og det er ikke bare de negative fortellingene som danner bilder i bakhodet. Noen ganger er det også de løsrevne. I England delte aviser og TV historien om rørleggeren som hadde reparert varmtvannsbeholderen for en dame med Alzheimer, uten å ta seg betalt. I stedet limte han på en lapp med mobilnummer og et løfte om at hun skulle få gratis reparasjon resten av livet.

Tim Vickers i den internasjonale lagsbevegelsen ble nysgjerrig og undersøkte hva som lå bak. Det viste seg at rørleggeren så dette som en kristen tjeneste for gamle der han bodde. En informasjon media manglet eller ikke formidlet.

Mange ble rørt av historien, men få fikk med seg bakgrunnen. Manglet redaksjonene nysgjerrighet eller nøler man med å fremstille positive sider ved kristen tro eller religion?

Denne uken forteller VGTV om Howard Kirby som kjøpte en bruktsofa for 70 dollar. Hjemme oppdaget han at en av putene var altfor hard. Forklaringen var enkel. Den inneholdt et skrin med over 40 000 dollar. Men Kirby hadde ikke «samvittighet til å sitte på pengene selv», så han ga dem til den tidligere eieren. Sjefen for bruktbutikken roser ham som en som «bare gjør det rette», selv om han sannelig hadde bruk for pengene selv.

Var det hele historien? Lå det ikke mer bak en så sterk beslutning? En rask journalistisk undersøkelse, eller googling som det heter på fagspråket, avslørte at CNN hadde samme feelgood-reportasje. Kirby hadde virkelig bruk for pengene, men det føltes godt å levere dem tilbake.

Med også «Jesus» i søket dukket mer opp. IfølgeNew York Post hadde Kirby spurt seg «Hva ville Jesus gjort? Jesus ville gitt dem tilbake til den rettmessige eieren». Nå kan jo den ordlyden være tilfeldig. Mange kan være inspirert av Jesus uten å være kristne.

Dermed bare å søke videre. Radiostasjonen Cars 108 utnevner ham til Ukens Navn og åpner et kort oppslag med at «Jeg er en gjenfødt kristen og hva ville Jesus gjort?». Britiske Daily Mail går enda lenger. «Den Hellige Ånd kom bare over meg og sa, ‘Nei, den er sannelig ikke din’».

Det fortelles til og med at de opprinnelige eierne hadde brent sofaen om ikke bruktforretningen hadde tatt den imot. Og at Kirkby hadde sjekket med en advokat som kunne fortelle at han ikke hadde noen plikt til å levere pengene tilbake.

Dess mer jeg søkte, jo sterkere ble historien. Og dess mer interessant å se hvor ulikt den ble presentert i media.

Selvsagt kan ikke VGTV klandres for å ha feelgood fremfor Gud i fokus. Videoinnslaget kom nok ferdig produsert. Hvilken norsk nyhetsjournalist vil bruke tid på slike historier fra USA?

Men da kan man altså gå glipp av historier om hva som virkelig kan få noen til å ofre mye for andre. I stedet for å peke på røtter til raushet, ender det i løsrevet pjatt.

Det er dermed oppløftende at såpass mange media har forklart bakgrunnen, selv om amerikansk radio og britiske aviser i liten grad når norske arbeidsgivere. Altså får vi virkelig håpe at dette dukker opp flere steder enn i en kommentar i Dagen.

For det er ikke enkelt å motvirke fordommer. Har man bestemt seg, skal det mye til å forvirres av fakta. Én uheldig opplevelse, rettes som kjent først opp av ti gode.

Det mest praktiske er selvsagt at kristne slutter å gjøre noe ille. Samtidig er nok det det vanskeligste. Ikke fordi kristne er spesielt ille, men fordi et realistisk – og altså kristent – menneskesyn ikke kommer unna at vi alle stadig bryter med hva Jesus ville gjort.

Noe som gjør det dess sterkere når noen gjør som Jesus.

Når media utfordres til å se mer på bakgrunnen for slike historier, er det ikke bare fordi det er flott å motvirke fordommer og redelig å gi et mer rettferdig inntrykk av kristne.

Det handler om hva slags samfunn vi ønsker. Skal vi inspireres til å gjøre godt, må vi trekke frem de gode historiene. Eller mer presist, historiene om når noen virkelig gjør det gode.

Og hvorfor.