OMSORG: Spiller vi sammen med
...
OMSORG: Spiller vi sammen med de iskalde kreftene i likegyldigheten, eller er vi «uvanlig hjelpsomme» i møtet med dem? Makter vi å være vitner om Guds kjærlige omsorg for alle folk? spør Erhard Hermansen. På bildet ser vi migranter komme i land i Italia. Foto: Santi Palacios, AP Photo/NTB scanpix
debatt
De var uvanlig gjestfrie mot oss?
Del
Barn ned i toårsalderen driver selvskading, mange vurderer selvmord. En baby har dødd av dehydrering. Dette kan ikke fortsette!

Det er trangt i båten. 276 personer er på vei over Middelhavet. Været er ekstremt dårlig. Det er lite mat og nøden er stor. Ombord oppstår det maktforhold som skaper konflikt og øker den spente og vanskelige situasjonen. Samtlige forbereder seg etter hvert på det uunngåelige, forlis. Og når situasjonen er som svartest øyner de likevel håp, de ser land.

Dette er fortellingen om da Paulus ble fraktet til Roma som fange. Til tross for en farlig reise fortsatte Paulus sin tjeneste for Guds rike. Teksten skildrer et klassisk drama om mennesker i møte med skremmende naturkrefter. Menneskene på skipet er prisgitt det frådende havet under dem og stormen som jager rundt dem.

De som bor på Malta lever stadig med påminnelsen om apostelen Paulus sitt skipbrudd, en fortelling som på en helt spesiell måte viser oss hvordan befolkningen viste omsorg for de 276 skipbrudne som kom i land etter at skipet forliste i en storm på Middelhavet.

Denne uken, i mer enn 120 land, arrangeres «Bønneuken for kristen enhet». Den har blitt gjennomført siden 1968 og er en uke der kristne blir minnet om Jesu bønn i Johannes 17.21; «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg».

Dette året er temaet for bønneuken «De var uvanlig hjelpsomme mot oss» og knytter fortellingen om Paulus og forliset på Malta og dagens flyktningsituasjon sammen. I dag er det mange mennesker som møter de samme redslene på det samme havet. De eksakt samme stedene som er nevnt i fortellingen om Paulus sitt forlis finner vi også i fortellingene til vår tids migranter.

Mange andre steder i verden legger mennesker ut på like farlige reiser på land eller sjø for å unnslippe naturkatastrofer, krig og fattigdom. Livene deres er også prisgitt voldsomme krefter – ikke bare i naturen, men også politiske, økonomiske og menneskelige.

Gjennom 2019 har kirkene i Norge blitt utfordret via våre søsterkirker i Europa om å sette søkelys på behovet for lovlige og trygger reiser til Europa. Vi har blitt sterkt berørt av de mange historiene om mennesker som befinner seg i interneringsleirer en rekke steder rundt Middelhavet og historiene om tusenvis av mennesker som drukner i det samme havet som hvor Paulus møtte naturkreftene.

Historiene får vi ikke lenger presentert av norske medier, men fra ildsjeler slik som Kristina Quintano. Hun er selv vokst opp på Malta, i samme vik som Paulus skal ha gått i land. Nettopp i denne viken har hun også stått med iskaldt vann til livet og plukket opp forbrente kropper og mennesker fylt med oljesøl.

Gjennom Facebooksiden «Budbringeren fra helvete» formidler Quintano også hvordan realitetene er i Moria på Lesvos, en av Europas største flyktningleire. En gang dimensjonert for 3000 personer, nå med 20.000 flyktninger og migranter. Forholdene er uverdige og helseskadelige, med mangel på alt.

Husvære, mat og helse. Nyfødte sover i sommertelt. Køene for å få mat, vasket seg og gått på do er timelange. Mangelen på helsehjelp er akutt. Skoletilbud fraværende. Barn ned i toårsalderen driver selvskading, mange vurderer selvmord. En baby har dødd av dehydrering. Dette kan ikke fortsette!

Like før jul dro Marte Valle sammen med flere i gang med en aksjon for å hjelpe de mest sårbare, nemlig barna. Hun oppfordret utenriksministeren til å ta initiativ til en felleseuropeisk løsning for å evakuere alle barnefamilier og enslige mindreårige fra Moria. Dette er en humanitær krise som bare kan løses politisk.

Vi hører ropet om hjelp, men bryr vi oss? Er vi gjestfrie eller likegyldige, og hvor ender vår gjestfrihet? Hvor langt unna må en som drukner egentlig være før vi som mennesker slutter å bry oss?

Menneskers likegyldighet tar mange former. Det kan være likegyldigheten hos de som tar penger for å sende desperate mennesker over havet i båter som ikke er sjødyktige. Det kan være likegyldigheten som ligger i avgjørelsen om å ikke sende redningsbåter. Det kan være likegyldigheten i å avvise skip som har reddet migranter.

Når vi som kristne ser flyktningstrømmen og de mange krisene som kommer med den, blir vi utfordret fra teksten om Paulus og forliset på Malta: Spiller vi sammen med de iskalde kreftene i likegyldigheten, eller er vi «uvanlig hjelpsomme» i møtet med dem? Makter vi å være vitner om Guds kjærlige omsorg for alle folk?

Paulus og hans mannskap erfarte den store gjestfriheten. Jesus sa «Jeg var sulten og dere gav meg mat, jeg var tørst og dere gav meg å drikke, jeg var fremmed og dere tok imot meg» (Matt. 25) Kirkene i Norge har gjennom Norges Kristne Råd engasjert seg for flyktninger i mange år.

En del av dette engasjementet handler om å minne samfunnet og myndighetene på at Norge må ta sin del av ansvaret. Dette gjør vi fordi Jesus utfordrer oss til ikke å bare tenke på oss selv, men være til for hverandre. Han ba kirken reise seg mot urett og fremme rettferdighet.

Hvordan vi forholder oss til mennesker på flukt berører selve kjernen i spørsmålet om hvem Gud er, hvem vi er og hva jorda og landet er. Kirken må fastholde ansvaret og åpenheten for den fremmede og innflytteren. Kirken er global og er et kontinuerlig korrektiv til å knytte privilegier og rettigheter eksplisitt til nasjonalstaten

Kirken må tale kritisk til de strukturer som skaper ofrene, samtidig som den må se og gjenreise verdigheten til dem som har måttet gi tapt. Kirken må tale tydelig mot en utvikling der det blir lettere for oss å glemme eller ikke bry oss fordi ingen lenger når våre grenser.

Mennesket er skapt i Guds bilde. Som kirke tror vi på én Gud som har skapt alt og gir liv. Jorda, naturen og de landområder der vi finner vårt livsgrunnlag, er Guds gave. Når flyktninger kommer til landet vårt, utfordres vi til å dele dette livsgrunnlaget i takknemlighet.

debatt,erhard hermansen,norges kristne råd,malta,bibelen,gud