Abort – et nødvendig onde?

Å ta livet av forsvarsløse barn bør verken betegnes som – eller oppfattes som – nødvendig, for det er det så absolutt ikke.

Ved å gi Livsvernprisen til Kristin Clemet, som har uttalt at abort(loven) er et «nødvendig onde», har Menneskeverd gitt til kjenne at de deler hennes oppfatning. For man (lov)priser ikke en person som kaller drap på uskyldige ufødte for et «nødvendig onde», om man ikke er enig.

Clemet er en kvinne også jeg lytter til, hun er flink og tydelig, uredd og er opptatt av menneskets verdi.

Men når det gjelder Menneskeverd og prisen: Man bør ikke «dele opp» et menneske og si at «hun (eller en annen) får prisen for denne talen og/eller dette engasjementet» (slik Menneskeverd argumenterer); et menneske er alt hva denne personen mener, sier og gjør, og når prismottakeren har sagt hva ovenfor er nevnt, og likevel får Livsvernprisen, viser det at Menneskeverd ikke lenger er hva jeg har trodd – og hvorfor jeg har vært medlem.

Hva formidler så uttrykket «et nødvendig onde»? Har Menneskeverd analysert uttalelsen og funnet meningen? Har prismottakeren gjort det?

Å ta livet av forsvarsløse barn bør verken betegnes som – eller oppfattes som – nødvendig, for det er det så absolutt ikke. Om foreldre lar en lege operere et barn for å fjerne en ondartet svulst for å redde barnets liv, så er operasjonen et nødvendig onde; et nødvendig onde – til liv.

Men om foreldre ber en lege avlive barnet de har unnfanget, og betegner denne avgjørelsen som «et nødvendig onde», har man ikke forstått hva uttrykket egentlig sier – eller man mener hva det sier: Menneskets rett til liv er ikke en udelt rett, men situasjonsbestemt – og følelsesbestemt.

Mener man at ufødt liv har menneskeverd og bør vernes, bør man alltid si sannheten om hva provosert abort er, selv om man blir frosset ut og hånet av de som mener noe annet. Man bør heller ikke pakke sannheten inn i ulne formuleringer og (for mange) uforståelig latin for å tekkes motstandere.

Provosert abort er drap. Og det er en grusom gjerning. Det er den som bestiller en abort, som mener det er «nødvendig» å fjerne fosteret, ofte i den tro at livet blir bedre uten dette barnet, noe selvsagt ingen har garanti for. Om mødre ikke er i stand til å oppdra et barn (til), bør de velge adopsjon. Barn med Downs syndrom er heller ikke «et nødvendig onde», de bør ha samme livsrett som andre.

Abortloven av 1978 bør skrotes. Med nevnte lov har Norge brukt demokratiet til å utrydde en stor del av egen fremtidige befolkning. Det er intet mindre enn folkemord, brudd på FNs barnekonvensjon – og årsak til fremtidige kriser i samfunnet (eksempel: innen helse- og omsorg). Provosert abort er også dyp forakt for Skaperen av livet. (Les Salme 139)

I tillegg til utryddelsen av barn, inviterer også loven mennesket til egoisme og ansvarsløshet. Jeg er overbevist om at kvinner ikke lenger tyr til strikkepinner, som mange unnskylder dagens lov med, men at en ny lov, som verner alt liv, vil skape større ansvar for egen livsførsel.

Dagens unge kvinner (og menn) er ikke uvitende om hvordan et menneskeliv blir til. Og: Ingen myndighet eller noe menneske bør kreve at leger skal drepe en annens liv!