«Fløyelsrevolusjonen» i Romania

Hvor ville Romania vært i dag om diktaturet hadde fortsatt? Sannsynligvis på nivå med Nord-Korea der millioner har omkommet i hungersnød.

I romjulen for 30 år siden stod jeg på operaplassen i Timisoara med en maltraktert dukke i hendene. Det var et sterkt symbol på diktaturets siste krampetrekning i et av kommunismens verste regimer. En uke tidligere var 41 barn meningsløst, skutt ned og drept av Securitate-soldatene utenfor den ortodokse kirken.

Plassen hadde stygge merker av panservognene som hadde kjørt på kryss og tvers. Stemningen bar preg av død og sorg. Utallige stearinlys blafret i den kalde desembervinden. Dukken hadde trolig tilhørt et av ofrene for den brutale massakren.

Dødsstemningen på operaplassen sto i sterk kontrast til gledescenene ellers i byen. Feststemte mennesker feiret Nicolae Ceaușescus fall med vaiende flagg og store tilstelninger. De hadde klippet ut det kommunistiske symbolet i flagget som de vaiet med. Overalt hvor vi kom ble vi mottatt som helter, av den enkle grunn at vi kom fra vesten med mat og medisiner til et utpint folk.

Da vi kom på grensen hadde vi fått et stort Røde Kors-merke på lastebilen, noe som kvalifiserte til gratis bensin og grenseløs popularitet. Det var som om det skulle være «8. mai 1945». Vi kjørte inn i historiske begivenheter.

Som ved et mirakel klarte man å gjennomføre en samfunnsomveltning uten store tap av menneskeliv. Man regner med at 1700 mennesker ble drept. Det hele begynte hjemme hos den ungarske presten Laslo Tökes i Timisoara. Han skulle arresteres, men folket ville det annerledes og samlet seg rundt hjemmet hans og hindret politiet å komme til. Dette utviklet seg til en stor, politisk demonstrasjon, og før man visste ordet av det var omveltningen på gang. Folket var lei av undertrykkelsen. Hendelsene i desember 1989 er verd et tilbakeblikk med en viss refleksjon.

Selv om det var relativt få som døde i denne revolusjonen, var det likevel noen som ofret livet for at andre skulle få oppleve friheten. Av de flere tusen som demonstrerte i Timisoara var det minst 93 personer som måtte bøte med livet. Dette forteller oss at friheten har en pris. Noen må våge å gå foran for at endring skal finne sted. Disse heltene er lett å glemme i seiersrusen. Det er noen få mennesker som forandrer verden. I tillegg er det en mengde tilsynelatende tilfeldige mennesker som dør i kjølvannet. En ufattelig tragedie.

Vårt oppdrag i Romania var å levere hjelp og besøke kontaktperson for organisasjonen Åpne Dører. Jeg hadde vært i Romania tidligere, og da var det bare korte, diskre møter om natten som var mulig. Nå var det mulig å overnatte hos kontaktene. En av dem vi besøkte var den siste av tre brødre som var aktiv bibeldistributør. Hans eldste bror ble drept av Securitate, og den andre broren var flyktet ut av Romania. For et par år siden flyktet også kona til bibeldistributøren som vi besøkte. Hun var gravid. Denne mannen var altså far til et barn han aldri hadde sett. Nå var det plutselig frihet, og kona og datteren kunne komme hjem. Hvilken ubeskrivelig glede!

En av de virkelig store skjulte lidelsene i Romania var barnehjemmene. Romania hadde relativt mange barn som havnet på barnehjem på grunn av politikken som nektet folk tilgang på prevensjon. Ideologien var at Romania skulle bli et stort folk, også tallmessig. Dette førte til at det ble mange barn som var uønsket, og med det rådende menneskesynet var ikke disse mye verd. På et hjem for funksjonshemmede sto det med store bokstaver: «De ureparerbare». Noen norske sykepleiere som jobbet der en liten periode fortalte meg at i mange tilfeller var de ikke «ureparerbare», de manglet bare fysisk kontakt og nærhet. Noen utviklet autisme og andre lidelser på grunn av mangel på nærhet.

Men nå kunne alt bli bedre. 1989 var et definitivt vendepunkt, et paradigmeskifte, men det kan ta flere generasjoner å bygge opp igjen et menneskesyn som ligger i ruiner. Så kommer det uunngåelige spørsmålet: Har folk fått det bedre? Jeg vil svare et ubetinget ja på det spørsmålet. Folk fikk det ikke nødvendigvis bedre, materielt sett, over natten. Men, de fikk frihet! Og for mennesker som har levd i stalinistisk undertrykkelse er frihet mye viktigere enn materiell velstand.

Faktaopplysningene om dagens Romania sier at det er 6,9 prosent økonomisk vekst, 4,9 prosent arbeidsledighet. Bruttonasjonalprodukt per innbygger er cirka 200.000 kr, noe som plasserer Romania på 41. plass av verdens 228 stater. Likevel lever 10 prosent av befolkningen under FNs fattigdomsgrense. (Tallene er hentet fra CIA World Factbook.)

Hvor ville Romania vært i dag om diktaturet hadde fortsatt? Sannsynligvis på nivå med Nord Korea der millioner har omkommet i hungersnød.

«Fløyelsrevolusjonen» i Romania gir håp for folk som bor i andre diktaturstater. Men det er alltid en pris å betale.

Jeg husker tilbake på dagene i romjulen i Romania, som en av de sterkeste opplevelsene i mitt liv. På godt og vondt. Jeg kan enda kjenne følelsen av å stå på operaplassen i Timisoara med den ødelagte dukken som en gang tilhørte et barn som aldri fikk livets rett, på grunn av en undertrykkelsesmaskin som heldigvis fikk sin slutt.