KIRKEORDNING: Man ser nå at Lu
...
KIRKEORDNING: Man ser nå at Ludvig Hopes positive holdning til statskirken er antikvert. Det har gjort at kirketanke og kirkeordning, som ble lagt til side i Calmeyergaten, er blitt viktige spørsmål innen de frivillige organisasjoner, skriver Bernt T. Oftestad. Bildet er fra Nidarosdomen. 
 Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix
debatt
Calmeyergatemøtet i perspektiv
Del
Dette var den såkalte Calmeyergatelinjen. En defensiv linje de frivillige organisasjoner prøvde å følge for å verne sin teologiske identitet.

Et stort «landsmøte i anledning kirkestriden» ble arrangert i Calmeyergatens Missionshus i Kristiania i 15.-18. januar 1920. Kirkestriden var begynt med ansettelsen av den liberale Johannes Ording som professor og prestelærer ved Det teologiske fakultet i 1906. Dette førte til at Det teologiske menighetsfakultet (MF) ble opprettet kort etter.

Kirkestridens andre fase kom i 1920. Det organiserte kristenfolket ble nå samlet til kamp mot den liberale teologi. Innbydelser ble sendt de frivillige kristelige organisasjoner for indre- og ytremisjon. Over 950 delegater fra organisasjonene møtte frem, derav 65 kvinner. Men ut over disse var flere tusen med på møtene.

Den liberale teologien så det som sin oppgave å forsvare kristentroen i en moderne tid. Teologiske frontforkortninger var da nødvendig. Den bibelske lære, slik den var nedfelt i kirkens dogmer, måtte saneres. Men gudsideen gav livet mening.

Lot man seg inspirere av Jesu tro på Gud som Far og budskapet om nestekjærlighet, kunne man erfare fellesskap med Gud og samtidig være et moderne menneske. Vekkelsesfolket i Den norske kirke så liberal teologi som en forfalskning av Bibelens lære om frelsen i Kristus. For å tro som Kristus var ikke tilstrekkelig.

Man måtte tro Kristus, som frelser og forsoner og oppstått til vår rettferdighet. De liberale undergravde vekkelsens krav om omvendelse og nytt liv. Selv om de la vekt på troen som personlig erfaring, forkynte de ikke det radikale brudd med verden, frykt for Guds dom og håp om evig salighet for de troende.

I 1917 kom den russiske revolusjon, og kommunistene overtok statsstyret. I 1918 tok radikale sosialister makten i Den norske Arbeiderparti, som ble revolusjonært og tilknyttet til den internasjonale kommunismen. Nå sto man overfor en offensiv politisk kraft som ville avkristne Norge.

Forsvar mot antikristelige krefter måtte da bli viktigere enn å føre videre indrekirkelige teologiske konflikter. Både moderate liberale teologer og noen konservative mente at «samspill mellom retninger», dvs. mellom liberale og konservative måtte utvikles. Høsten 1919 ble det holdt et kirkestevne i Drammen for å fremme slik samling.

Her førte liberale teologer an, med var også biskop, Jens Tandberg , som var formann i MFs forstanderskap. Professor Ole Hallesby hevdet offentlig at Tandbergs samarbeidslinje undergravde fakultetets berettigelse.

Åndelig samarbeid med liberale teologer ville bidra til at deres «skriftfornektende menneskemeninger ble ansett som likeberettigede med kirkens gamle tro.» Ved MF hadde Hallesby støtte. Tandberg ble ikke gjenvalgt som formann i Forstanderskapet. Og Hallesby hadde på sin side anslått temaet for møtet i Calmeyergaten.

De som innbød til møtet i Calmeyergaten, blant dem Ole Hallesby, Ludvig Hope og Joh. M. Wisløff, sto samlet om Skriftens autoritet og kirkens bekjennelse, men hadde ulike kirkesyn og kirkepolitisk profil. Derfor måtte møtet la være å ta opp kirkeordningsspørsmål, men konsentrere seg om strategien for å bekjempe den liberale teologi.

Grunnlaget for strategien var 1) troskap mot den guddommelige åpenbaring i Skriften.

2) Ledere og «arbeidere» i de frivillige organisasjoner måtte stå «utforbeholdent» på Skriftens og vår kirkes bekjennelses grunn.

3) «Bibeltro» måtte ikke inngå i frivillig samarbeid med liberale teologer, slik at deres teologi ble oppfattet som likeberettiget med bibelsk kristendom.

4) Om menighetene fikk prester som ikke forkynte det sanne evangelium, kunne «den levende menighet» nytte de «lovlige veie» til å få en rett utlegning av Guds ord og motta dåp og nattverd.

5) Der den liberale teologien var i ferd med å trenge inn i skolen, måtte foreldrene hevde sin rett til å ta barna ut av undervisningen og selv sørge for at de ble undervist «etter lovens mål.»

Dette var den såkalte Calmeyergatelinjen . En defensiv linje de frivillige organisasjoner prøvde å følge for å verne sin teologiske identitet.

Den kirkelig radikale Hope ønsket å beholde statskirken, fordi den (ved skole og konfirmasjonsundervisning) opplærte folket i kristendom, nødvendig for vekkelseslivet. Og den sikret dessuten «Guds folk» rett til fri lekmannsforkynnelse, nattverd og dåp. Hallesby ønsket derimot statskirken oppløst og etablering av en ny statsfri kirke.

Men møtet hadde også en kirkelig retning som ville bevare Den norske kirke intakt, men i et friere forhold til statsmakten. Denne retningen la vekt på at brudd med liberale prester ikke måtte føre til at man så deres dåp- og nattverdforvaltning som kirkelig ugyldig. Vern mot liberal vranglære måtte altså lekfolk praktisere på «lovlig» vis.

Men hva var «lovlig» ifølge statskirkelig rett? Alt før 1920 var det fullt ut «lovlig» for lekfolket å preke, holde nattverd og døpe uavhengig av presten og hans nådemiddelforvaltning. Noen kirkelig kirkerett ved siden av den statlige fantes ikke. Den kirkelige retningen overså at liberaliseringen av Den norske kirke, som hadde begynt ved opphevelse av Konventikkelplakaten i 1842, nå var ført til veis ende.

Som kirkestyre ønsket statsmakten å sikre friheten i Den norske kirke. Det gav de frivillige organisasjoners rett til å virke fritt i statskirken. Det gav dem også demokratisk rett til å blokkere innflytelsen fra liberal teologi innen egne organisasjoner.

Med den statskirkelige friheten fulgte også lærepluralisme . Ansettelsen av den liberale Ording som prestelærer i 1906 viser nettopp det. Kort etter 1920 ble Statens vilje til lærepluralisme ytterligere bekreftet.

Vår tids moderne demokratiske stat har et enhetsideal som dominerer politikk og lovgivning. Det er basert på sekulær liberalistisk ideologi. Det har ført til at Staten ikke lenger tar ansvar for opplæring av folket i kristendom gjennom skoleverket. Organisatorisk og institusjonell frihet for forkynnelse, undervisning og liv etter vekkelsens idealer, er i dag truet. Man ser nå at Ludvig Hopes positive holdning til statskirken er antikvert.

Det har gjort at kirketanke og kirkeordning, som ble lagt til side i Calmeyergaten, er blitt viktige spørsmål innen de frivillige organisasjoner. Foreninger omformes til menigheter. Men hvordan kan en samling av fromme, troende personligheter være basis for en kirke? Vekkelsestradisjonen forankret bibelautoriteten i den personlige, kristelige erfaring (erfaringsteologi) og ikke i kirkens apostolautoritet og tradisjon.

I dag ser vi hvordan prioritering av personlig erfaring nivellerer og til sist oppløser skriftautoriteten, og under dekke av subjektiv trosbevissthet siver liberal teologi nå inn blant det før så bibeltro vekkelsesfolket i de frivillige kristelige organisasjoner.

Møtet i 1920 slo fast foreldrenes rett til å ta barna ut av skolen når den ble preget av liberal teologi. I dag er foreldrenes bruk av foreldreretten avgjørende for tradering av kristen tro i et sekularisert samfunn, der barn oppdras i et ikke-kristent syn på seksualitet.

Det er viktig å holde fast ved at familien er «forut for», det vil si sosialfilosofisk fundamental i forhold til stat og samfunn. Og familien som sosio-biologisk enhet er forut for den individuelle (religiøse) personlighet.

Dette gir en virkelighetsforståelse som kan motivere kristne til frimodig og fornuftig kritikk av det sekularistiske demokrati, som truer kristendommen i vårt folk, og ikke minst å ta praktiske konsekvenser av det naturlige og bibelske syn på den humane virkeligheten. Calmeyergatelinjen har så visst ikke mistet sin aktualitet.

bernt t. oftestad,bernt torvild oftestad,debatt,calmeyergatelinjen,calmeyergatemøtet