Kors, Christmas og en hebraisk bibel

Hvorfor spytter man foran et kors? Hvorfor vil flere og flere sekulære jøder feire jul? Og hvorfor kjører en muslimsk drosjesjåfør rundt med en hebraisk bibel i bilen?

Hun spyttet på bakken foran oss, den svært religiøse, ortodokse kvinnen. Min kaffe-venninne denne dagen bar et lite kors rundt halsen. Det var korset som fikk damen til å spytte. Men hva visste den religiøse kvinnen om min venninne? Ingenting! Hun kunne ha vært en turist, en pilegrim til det hellige land. Og turister av alle slag er Israel økonomisk avhengig av.

Men det var korset og alt det det har stått for opp gjennom historien for jøder som nok hadde utløst reaksjonen hos kvinnen. Det er ikke uten grunn at korset er fraværende i så og si alle messianske menigheter. Korset som symbol er i jødisk kontekst tungt som bly. Derfor glimrer det med sitt fravær. Kvinnens reaksjon var sterk tale selv om den ikke kan forsvares.

Så er det kanskje en skjebnens ironi at den gang det sto et tempel på Moriah-høyden i Jerusalem, så var det et rom som kunne brettes ut til et kors. Det var det Aller helligste rommet i templet, det rommet som kun øverstepresten kunne tre inn i en gang om året på Den store forsoningsdagen.

Det hadde form som en kube, det vil si at alle sider er like lange. Om vi bretter ut noe som er kubeformet – så får vi et kors. Så er korsets hemmelighet om frelse og forsoning gjemt i Det aller helligste, på hebraisk «devir».

Men mens det religiøse Israel ser ut til å bli mer og mer ampre mot annerledes troende, så gidder det sekulære Israel ikke lenger å bry seg så mye. Christmas, jul, og nyttårsfeiring er populært som aldri før.

I Jerusalem, Haifa og Nasaret meldes det om rekordmange israelere som kommer for å være med på julefeiringen. Og det er ikke bare snakk om russiske immigranter, nei det er også «Sabraer», innfødte israelere. Like før jul da vi var blant (ikke-troende) venner, var det noen som spurte om vi skulle feire jul i år også. De ville så gjerne komme.

Det var en slik vakker feiring. Slik kan også det religiøse eller det ikke-religiøse Israel se ut. Men om julepynt, gaver og barnet i krybben kan se uskyldig ut og vekke gode følelser og en fin stemning, så henger fødsel og kors ubrytelig sammen. Vi feirer egentlig alltid det samme, men under forskjellig synsvinkel.

Julefeiring eller ikke, skrittet til å finne ut hvem barnet i krybben er, om Han er Messias kongen i Davids stad, er nok fortsatt stort. Det nye testamentet er også fortsatt en bok som mange, både jøder og muslimer, hverken vil eller tør gi seg i kast med.

Så en dag da jeg måtte raskt tilbake til Caspari-senteret etter guiding i Jerusalems gamleby, tok jeg en drosje. Sjåføren denne dagen var araber, men snakket flytende hebraisk. Jeg så meg litt rundt i bilen og sperret øynene ekstra opp da jeg oppdaget at i det åpne rommet i dashbordet så jeg ryggen på Bibelen, på hebraisk «Sefer haBritot».

(Da jeg for mange år siden arbeidet for BSI, Bible Society in Israel, husker jeg at det var et stort spørsmål om hva vi skulle kalle hele Bibelen på hebraisk, det vil si boken som inneholdt både Det gamle og Det nye testamente. For det ble utrolig langt å skulle si eller skrive både «TaNaCk» og «Brit haHadasha»; henholdsvis GT og NT. Løsningen den gangen ble å kalle Bibelen, boken med de to testamentene for «Pakts-boken»).

Og det var nettopp denne Paktsboken jeg oppdaget foran meg i drosjen. Jeg kunne ikke dy meg og spurte forsiktig angående den hebraiske bibelen. Han hoppet litt til og svarte at denne boken ikke var for ham fordi han var muslim. Men da jeg forundret spurte hvorfor han da kjørte rundt med en hebraisk bibel i bilen, forklarte han at den var for turister.

Jeg tenkte med meg selv at denne forklaringen eller bortforklaringen var noe underlig. Hvor mange turister ville kunne lese hebraisk, og om så var tilfelle at noen jødiske turister kanskje kunne lese hebraisk, så var sannsynligheten for at de ville lese mer enn Det gamle testamente, altså være Messiastroende, svært liten.

Jeg kom til å huske på en araber, en muslim, som ofte var innom i Bibelbutikken på Jaffa-gaten i Jerusalem og kjøpte nytestamenter på hebraisk. Det gjentok seg såpass mange ganger at vi til slutt spurte vedkommende hva han gjorde med alle de hebraiske nytestamentene.

Svaret var overraskende nok: Jo, forklarte han, han delte dem ut til jøder. Han var av den formening at man ble snillere og mer barmhjertig ved å lese i nytestamentet. Vi foreslo forsiktig om han kanskje ville ha noen nytestamenter på arabisk også. Kanskje det var flere enn bare jøder som kunne ha godt av å lese «de gode nyhetene».

Drosjeturen var ikke lang nok til at jeg fikk stilt den arabiske sjåføren flere spørsmål. Men den dagen satt jeg tilbake og spurte meg selv: Hvorfor spytter man foran et kors? Hvorfor vil flere og flere sekulære jøder feire jul? Og hvorfor kjører en muslimsk drosjesjåfør rundt med en hebraisk bibel i bilen?

Noen ganger blir det flere spørsmål enn svar. Men kanskje 2020 vil bli et år der noen spørsmål vil finne sitt svar.