Trumps troverdighet

Kristian Kahrs´ Innlegg til støtte for Donald Trump og «USAs forhold til Ukraina og resten av verden», bør balanseres, uten at jeg påberoper meg å ha gransket kildene som anføres til prov for Trumps uskyld.

Troverdighet I: Men jeg har gransket andre kilder, og de forteller meg at skal man forsvare Trump med «gode og etterrettelige kilder» som «Judicial Watch, Tom Fitton og den populære Tucker Carlson fra Fox News» og samtidig er opptatt av hans politiske motstanderes manglende «troverdighet» («Bidens sønn, Hunter»), er man på svært tynn is. Og det har ingenting med demokratenes politikk eller Hunter Bidens (manglende) kvaliteter å gjøre, men med det faktum at til og med Tucker Carlson har «innrømmet at president Donald Trump lyver ustanselig» og kalte ham «en BS artist (bullshit-artist).

Under onsdagens utgave av Tucker Carlson kveld, hentet Fox News verten inn en fersk Washington Post-artikkel med tallet på presidentens løgner siden han tiltrådte, til å være mer enn 13.000 falske påstander. For å demonstrere sitt poeng, tok han opp en av Trumps best kjente fortellinger: påstanden om at publikum på hans innsettelse var den største gjennom tidene, og sa: «Vi vil ikke lyve for deg. «Publikum på innsettelsen i 2017 var ikke den største noensinne målt på National Mall.

Beklager, det var det ikke. Hvorfor hevdet presidenten det da, spør Carlson, og svarer: «Vel, det er fordi han er den han er. Donald Trump er en selger, en skrytepave og en tvangsmessig selv-promotør. Til tider er han en fullverdig BS artist («ikke troverdig person som vanligvis overdriver, smigrer, eller snakker tull», google). De fleste vet dette. Det er åpenbart (og) gjennomsiktig, egentlig» (U.S. News 28.11.2019).

Troverdighet II. Men det er flere enn Washington Post som har tatt Trumps løgner på alvor. En seriøs canadisk journalist, Daniel Dale, har spesialisert seg på dette fra det øyeblikk Trump kastet seg inn i valgkampen. Faktasjekkeren, som ble intervjuet av VG, sier: «Ganske sent i president-valgkampen, i september 2016, var jeg ekstremt frustrert over at Trump løy så mye. Det virket ikke som det var en del av medienes dekning. Ja, noen reportere påpekte det på Twitter, men det sto ikke i nyhetsartiklene at den ene president-kandidaten hadde sagt 15 eller 20 ting den dagen som var usanne. Jeg mener, at en kandidat lyver så mye er jo noe vi må snakke om».

Forskjellen på Washington Post og Daniel Dale er at Dale «nøyer seg … med rene løgner og falske uttalelser. På litt over to år som president nærmer Trump seg nå 4400 av dem» (VG 3.3.2019). Det er i gjennomsnitt 6 rene løgner eller falske uttalelser hver dag i 730 dager.

For å si litt mer om «USAs forhold til (...) resten av verden», og hvem denne mannen er, som har møtt Ukrainas president Zelenskyj, tar vi med nyttårs twitter-perlen fra Trump til Iran: «Iran vil fullt ut bli holdt ansvarlig for tapte liv eller skader på noen av våre anlegg. De vil betale en veldig høy pris. Dette er ingen advarsel, det er en trussel. Godt Nytt År» (1.1.20). Så gikk det tre dager, og på en impulshandling etter Irans militsgruppes angrep på den amerikanske ambassade, likviderte Trump Quasem Soleimani.

Så gikk det fire dager til, og Dagen forteller oss at Soleimans etterfølger har lovt hevn over USA, fordi «Allah den allmektige har lovet å få sin hevn, og Allah er den viktigste hevneren». Artikkelen samme dag (7.1) om Trumps navngitte kristne støttespillere, virker ganske «blodfattig» og malplassert, komplettert med en leder om eldsteråd på bedehuset.

Det sitter en spinnvill mann i Det hvite hus, den mest uberegnelige politiker – om man kan kalle ham det – av alle amerikanske presidenter, og usammenliknbar med noen andre politikere noen gang. Og majoriteten av hvite kristne i USA støtter ham!

Jeg synes Vebjørn Selbekk traff spikeren på hodet da han i en foreløpig oppsummering først nevnte Trumps twitring om George Conway, som han kalte «en skikkelig taper» og for «en ektemann fra helvete»: «Sånt høres jo mer ut som det stammer fra en eller annen sandkasse enn fra det ovale kontoret i det hvite hus» (Dagen 23.3.19).

Ham vi kjenner best i Norge er Billy Grahams sønn, Franklin, som har talt på Oslo Symposium. Han sier i en videosnutt: «Jeg tror ikke han ble president ved et mistak, men at Gud gav ham denne posisjonen. … Gud satte ham der for en bestemt hensikt (...) jeg vet ikke hvilken?»

Han kan jo ha mye rett i dette, for Gud styrer verden suverent mot et mål. Og ingen av oss kjenner fremtiden. Til tross for at Trump fikk nesten 3 millioner færre stemmer enn Hillary Clinton, ble han valgt. Var det en usynlig hånd bak dette, slik Jesaja sier det: «Når Herren, Allhærs Gud, har en plan, hvem kan da hindre at den blir utført? Og når hans hånd er rakt ut, hvem kan da vende den bort?» (Jes 14,27).

Vi skal ikke se helt bort fra at Trumps innsettelse er del i Guds plan. Men jeg tror verken Graham eller Trumps andre støtte-pastorer er i nærheten av å forstå at om denne innsettelsen er av Gud, så er det som ledd i sluttførselen av en verden som er overmoden for dom, ikke fordi Trump er en mann etter Guds hjerte. Verden kommer definitivt ikke til å bli et lykkeligere sted, og det skyldes ikke bare insektsdøden, mikroplast-forsøplingen av havene eller CO2-utslippene med varmerekorder, isbrenedsmelting i Himalaya og Grønland, og centimeter-økning i verdenshavene.

Det sitter en løgner i verdens mektigste posisjon «som angriper troverdige nyhetskilder som falske når de enten beviser at han tar feil, at han motsier seg selv eller framstår uvitende», som The Idyllwild Town Crier, en lokal ukeavis som er utgitt fra Idyllwild, California, treffende sier det.