Scenarioer for «Kirke-Norge»

Det er å håpe at dette fellesskapet vil vokse og fordypes i det år vi nå har gått inn i.

«Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.»

Tanker om fremtiden blir ofte en forlengelse av ens egen oppfatning av nåtiden. Aspekter ved virkeligheten som ikke understøtter egen fremtidstro, blir bevisst oversett eller ubevisst fortrengt. Derfor gjelder det å ta inn mer av virkeligheten enn det man selv liker og håper skal bestemme fremtiden. «Det er vanskelig å spå om fremtiden», men man gjør det likevel – ikke minst nå ved nyttårstider.

Redaktør Alf Gjøsund i avisen Vårt land lanserte 04.01 et scenario for det såkalte «Kirke-Norge». Han var opptatt kirkelige konflikter – særlig homosaken – og spådde blant annet fremgang for det homoliberale synet innen protestantiske frikirker og kristelige organisasjoner som ligger nær opp til Den norske kirke.

Perspektivet er så visst ikke irrelevant. Homobevegelsen kjemper nå drabelig for å nedkjempe dem som står for bibelsk etikk, ikke minst bevegelsen «Sannhet og sunnhet», som har dokumentert at man kan mobilisere mange mot oppløsning og nivellering av kjønnsforskjellen mellom mann og kvinne.

Men motparten får hjelp fra statsmakt, politisk korrekt presse og Den norske kirke. Gjøsunds fremtidsperspektiv kan være viktig nok og har basis i etablert maktstrukturer i samfunn og kirkeliv, men det blir for smalt og for grunt.

Over store deler av den vestlige verden har liberalismen overtatt det ideologiske og politiske hegemoni, slik også i Norge. Med det følger massiv sekularisering og etter hvert forfølgelse av bibeltro kristne uansett konfesjon. Til nå har Den norske kirke, Grunnlovens statskirke, vært den viktigste kristendomsbærer i vårt samfunn.

Dens fremtidige utvikling vil ha stor betydning for kristendommens stilling i det fremtidige Norge. Fremtidsbildet har to tydelige trekk. Statskirken har et synkende medlemstall. Rekrutteringen til kirkelige og ikke minst geistlige stillinger i kirken er allerede nå prekær. Her står man overfor prosesser det er vanskelig å endre – i hvert fall på kort sikt.

Og vi har ennå ikke sett de brede virkningene av det dramatiske fall i kunnskapsformidlingen av kristen tro som for alvor begynte mot slutten av 1900-tallet med etableringen av KRL-faget. Kunnskap om kristen tro og lære er sterkt synkende.

Spørsmålet melder seg: Hvor lenge vil det politiske toppsjikt sikre Den norske kirkes økonomi? Om liberalismens hegemoni forsterkes og blir totalitært, vil religionen bli en rent privat og individuell sak. Den enkelte får selv bære det økonomiske ansvar for sin (religiøse) livsstil.

Offentlig støtte bør bortfalle. Ikke bare til Den norske kirke, men alle livssynssamfunn vil kunne miste statsstøtten og annen offentlig støtte. Det betyr en dramatisk sanering av «Kirke-Norge». Om Den norske kirke mister sin privilegerte særstilling, hvordan skal den da opprettholde sin struktur som nasjonalkirke?

Men Den norske kirke kan også velge en annen vei. Den kan legitimere seg selv og sin posisjon i et moderne avkristnet samfunn ved å uttynne substansen i sin tro, lære og praksis og på den måten bli et rom for religiøse følelser av ulike slag ikke minst alternativ åndelighet. Av kristen tro og lære blir det bare uklare rester igjen.

Alf Gjøsund påpeker at bare de mest konservative kirkelig organisasjoner vil fastholde motstanden mot homokulturen. Men her bør «prognosen» utvides. Statsmakten har oppgitt det heteroseksuelle ekteskapet som den normale ordning i og for samfunnet.

Seksuell frihet for alle og likhet mellom så å si alle ulike former for seksuell praksis er samfunnsnormen. Neste skritt i frigjøringen vil bli knyttet til selvmordet.

Sterke krefter ønsker at menneskets frihet til å ta sitt eget liv, ikke bare skal respekteres, men positivt sikres ved «aktiv dødshjelp» som et velferdsgode, administrert ved det offentlige helsevesen. I vårt samfunn finnes motstand mot en slik utvikling ikke bare blant kristne, men vil den kunne motstå det ideologiske trykket?

I den rendyrkede, ideologiske liberalismen blir selvmordet etisk legitimert som den absolutte frihetsakt, den absolutte selvbestemmelse. I Den norske kirke er det den liberale teologi som i dag er den styrende kraft.

Hvordan vil den teologiske liberalisme forholde seg til «aktiv dødshjelp»? En slik teologi kan ikke motivere motstand mot «aktiv dødshjelp», snarere vil den legitimere en slik praksis. Her finner vi kan hende grunnen til at Den norske kirke har vært heller tyst når det gjelder dette spørsmål.

Et scenario som i dag blir stadig tydeligere, og som historisk sett er meget interessant, er utvikling av et nytt økumenisk fellesskap blant kristne fra ulike konfesjoner. De samles for å verge samfunn og kirkeliv mot oppløsning av bibelsk lære om forholdet mellom kjønnene, ekteskap og familie.

Dette er et samfunnsoppdrag på naturrettens og Skriftens grunn som er betrodd oss som kristne, og som vi kan stå sammen om i møte med etisk relativisme og sekularisme. Det er å håpe at dette fellesskapet vil vokse og fordypes i det år vi nå har gått inn i.