Å viske Gud bort
Nå har vi som folk snart visket Gud ut av tilværelsen. Vi flytter grensene og visker - litt av gangen, ut av barnehagene, ut av skolene, universitetene, kommunestyrer og regjering, ut av moral og menneskeverd.
Og så undrer vi oss over at kriminalitet og aggressivitet tiltar, at bruk av nervepiller og sovepiller slår nye rekorder.
Man kan føle seg fremmedgjort i et samfunn som har visket ut Guds eksistens.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men det er noen som står på barrikadene! Børre Knudsen var en av dem. Jeg angrer dypt på at jeg ikke støttet ham, men heller ble med i kritikerkoret av metodene han brukte, som om ikke virkeligheten er mye verre enn de eksemplene han brukte.
Heldigvis står det også nå noen på barrikadene, som har tatt skrittet fullt ut og kjemper for ekteskap, vern av liv, gode programmer på radio og TV, kamp om liv på Facebook, skal vi støtte dem?
Skal vi omprioritere våre midler og støtte dem? For de trenger nemlig penger for å kunne drive arbeidet videre. Vi kristne har sovet i timen, skal vi reise oss, og i hvert fall støtte dem som kjemper, så de kan fullføre den oppgaven som de er kalt til? Vi kan hjelpe dem, skal vi rent faktisk gjøre det?
Det meste av det vi holder på med forgår, skal vi satse på det som varer? Det som kan gi neste generasjon framtid og håp.
Det stemmer forbløffende, det som står i Romerbrevets første kapittel: At når vi visker Gud ut av systemet, så blir vi overlatt til vår egen sviktende dømmekraft. Viskemetoden har spilt fallitt, den har ført oss på avveier.
