OSLO: Dersom punktet fra byrådsplattformen blir anvendt bare på landområder administrert av Israel, og ikke på okkupasjonen av andre land slik som Tyrkia, Marokko, Russland, Armenia (Nagorno Karabakh), India (Kashmir) og Kina (Tibet), vil dette være diskriminering mot Israel og israelere, skriver Conrad Myrland. På bildet ser vi Oslo rådhus.

Oslo kan ikke boikotte israelere på Vestbredden

Byrådsavtalen til Ap, SV og MDG i Oslo legger opp til boikott av israelske bosetninger. Fredag 6. desember sendte Med Israel for fred (MIFF) en advarsel til byrådsleder Raymond Johansen om at dette vil være ulovlig. Her er våre argumenter i forkortet form.

Formuleringen i byrådets politiske plattform lyder: «Byrådet vil utrede handlingsrommet som finnes i anskaffelsesregelverket for å ikke handle varer og tjenester som er produsert på område okkupert i strid med folkeretten av selskaper som opererer på tillatelse fra okkupasjonsmakten.»

Det er klart at dette punktet kun er ment å ramme varer og tjenester fra israelske firma på Vestbredden. Byrådets plattform får imidlertid ikke anvendelse her, ettersom Vestbredden ikke er «okkupert i strid med folkeretten». Israels administrasjon av Vestbredden, som stipulert i Oslo-avtalene, er lovlig etter folkeretten inntil en varig fredsløsning.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vestbredden kom under israelsk kontroll i Seksdagerskrigen i 1967, da Israel svarte med lovlig selvforsvar på ulovlige angrep fra jordanske styrker som stod på Vestbredden som ulovlige okkupanter siden 1948.

På tross av Israels oppfordringer til jordanske ledere om å holde seg utenfor krigen, rykket blant annet jordanske styrker fram mot utsatte flanker av Vest-Jerusalem, avfyrte granater mot Tel Aviv og bombet Netanya. Flere resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, inkludert 242 og 2334, anerkjenner implisitt at Israels okkupasjon av Vestbredden ikke er et brudd på internasjonal lov.

Drift av næringsliv på Vestbredden med tillatelse av israelske myndigheter er også lovlig, slik det er blitt slått fast i Storbritannias Høyesterett i Richardson v DPP [2014] UKSC 8 og av Cour d’Appel de Versailles in AFPS v Alstom. Israelske firma gir arbeid til titusener av palestinere med lønnsnivå flere ganger høyere enn det som blir gitt palestinere ved tilsvarende arbeidsplasser hos palestinske arbeidsgivere. Arbeidstakerne får arbeidsvilkår og rettigheter etter israelsk lovgivning. Disse jobbene gir livsgrunnlag for flere hundre tusen palestinere.

Dersom punktet fra byrådsplattformen blir anvendt bare på landområder administrert av Israel, og ikke på okkupasjonen av andre land slik som Tyrkia, Marokko, Russland, Armenia (Nagorno Karabakh), India (Kashmir) og Kina (Tibet), vil dette være diskriminering mot Israel og israelere som utgjør brudd på kapittel 2 i Likestillingsloven.

En slik anvendelse vil også være et brudd på lovens § 24, som sier at «offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å oppfylle lovens formål».

Byrådet sier de vil utrede handlingsrommet som finnes i anskaffelsesregelverket. Etter norsk lov skal alle offentlige anskaffelser over 100.000 kroner, og etter EU Directive 2014/24 alle innkjøp over 1,3 millioner kroner, bli basert på økonomiske og tekniske forhold, ikke politiske vurderinger. Men også under disse grenseverdiene vil grunnleggende prinsipper for EØS-lovgivning gjelde i tråd med EU-kommisjonens Interpretative Communication fra 1. august 2006.

Disse grunnleggende prin­sippene inkluderer prinsippet om ikke-diskriminering nedfelt i artikkel 4 i EØS-avtalen. Diskriminering av israelsk næringsliv sammenlignet med for eksempel tyrkisk, marokkansk, indisk eller kinesisk næringsliv i lignende situasjoner vil være brudd på denne bestemmelsen.

For å kunne innføre restriksjoner er det ikke tilstrekkelig å undersøke et mulig handlingsrom. For at Oslo kommune skal kunne bruke sin innkjøpsmakt må kommunen kunne påvise «alvorlig dårlig oppførsel» hos israelsk næringsliv på Vestbredden som et resultat av en spesifikk og individuell vurdering av enkeltfirma som demonstrerer en særskilt dårlig oppførsel som gjør at deres integritet må trekkes i tvil.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi legger til grunn at slike bevis ikke finnes. Tvert imot vil det bli anført at israelske arbeidsgivere ligger betydelig over palestinske når det gjelder ivaretagelse av de ansattes rettigheter og dermed utgjør et positivt og godt eksempel. MIFFs internasjonale underskriftsaksjon mot Oslos boikottplaner har hittil fått over 3100 underskrifter.