Julius Amundsen - fra uteligger til sosial pioner

Det er ikke så mange som forbinder noe med navnet Julius Amundsen i dag. Det er synd, for han var faktisk en av vårt lands sosialpolitiske pionerer.

Tidlig på1890-tallet grunnla han, som selv hadde vært alkoholiker og uteligger, Frelsesar­meens alkoholistomsorg her i Norge. I år er det 125 år siden Frelsesarmeens herberge i Urtegata i Oslo ble åpnet rett før jul.

Han ble født i Herland i det som senere ble Eidsberg kommune i Østfold i 1858. Foreldrene hans hadde det i utgangspunk­tet godt økonomisk, men da Julius var smågutt, begynte faren å drikke, og etter noen år måtte de flytte fra hjemstedet. De slo seg ned i Heggedal i Asker, men faren fortsatte å drikke like mye.

Etter konfirmasjonen reiste Julius hjemmefra for å få seg arbeid. Dermed kom han også bort fra den omsorgen moren, som var en varm kristen, hadde hatt for ham, og snart tok han etter farens drikkevaner. Han ble en beryktet slåsskjempe og drikkebror. Dette holdt seg i flere år, før han selv skjønte at dette bar galt av sted.

På et kris­tent vekkelsesmøte ble han omvendt. Stor var hans forun­dring da han oppdaget at på det samme møtet hadde Josefine Kraft, ei jente fra Halden som han tidligere hadde vært forlo­vet med, også blitt omvendt. Hun hadde brutt med ham noen måneder før fordi hun ikke orket mer av drikkingen hans.

Nå fikk kjærligheten en ny sjanse. De giftet seg og flyt­tet inn til hovedstaden. Her fikk Julius arbeid hos den kjente, kristne personligheten, garver­mester Th. Halvorsen. I fritiden var han forkynner i ulike krist­ne sammenhenger.

Julius var blant dem som rea­gerte med begeistring da Frel­sesarmeen kom til Kristiania i januar 1888. Det samme gjorde sjefen hans, som hadde bygget det første lokalet til Frelsesar­meen i Norge. Josefine var imidlertid negativ til å begynne med. Men høsten 1888 ble begge ektefellene innvidd som frelsessoldater, og i januar 1889 ble de utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen, og beordret til Kongsberg.

Med sine 30 år hørte de til «den eldre garde» blant Frelsesarmeens pionérer. Mange av dem som meldte seg samtidig var ennå ikke 20 år gamle. Ekteparet fikk derfor tidlig ledende stillinger. De åpnet også arbeidet flere steder, blant annet i marinebyen Horten. Her ble soknepresten i Borre så provosert over at Frelsesarmeen ville starte arbeid i «hans» by, at han rett og slett beslagla alle benkene som Amundsen hadde skaffet til åpningsmøtet.

Men Julius Amundsen hadde vært ute en vinternatt før, og ga soknepresten klar beskjed om at benkene skulle være på plass innen et bestemt klokkeslett, ellers ville han bli anmeldt for tyveri. Og benkene kom tilbake.

Høsten 1893 fikk ekteparet ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland i Oslo, og samtidig for utdan­nelsen av de unge menn som meldte seg til tjeneste som frel­sesoffiserer. Vinteren var særlig kald det året, og det ble avdekket flere tragedier der uteliggere rett og slett frøs i hjel der de sov under bordsta­bler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva. Noen trakk også inn i teglverkene og la seg til å sove ved ovnene. En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn, han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett blitt stekt til døde.

Amundsen bestemte seg for å gjøre noe med dette: Hver kveld etter møtets slutt ble det store møte­lokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse. Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker. Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.

Innlosjeringen var ren opp­bevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene så malerisk skrev: «... her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri...». Hoved­stadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.

En av dem som også hadde sans for Amundsens initiativ, var kommandør Hanna Ouchterlony. Hun ble allerede den gang omtalt som «Frelsesarmeens mor» i Norge ved at det var hun som hadde ledet de første møtene i januardagene i 1888. Våren 1894 kom hun tilbake til Norge som leder for arbeidet, og begynte straks å trekke i alle tenkelige - og noen ikke fullt så tenkelige - tråder for å få gjennomført et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere. En av dem hun oppsøkte, var direktøren for brennevinssamlaget - forløperen til det senere Vin- monopolet.

Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinssamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument. Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard.

Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort før jul i 1894 ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet. Den tidligere ute­liggeren Julius Amundsen hadde rett og slett bidratt til å skrive om vår sosialpolitiske historie. I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer. Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt fram mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.

Josefine og Julius Amundsen fikk en rekke forskjellige arbeidsoppgaver i Frelsesarme­en, blant annet som ledere for alt der evangeliske arbeidet i det som fra årsskiftet vil hete Viken fylke.

Selv ble han ingen gammel mann. Han døde i november 1904, tre uker etter sin 46-årsdag. Han hadde aldri spart seg i de 16 årene han var frelsesoffiser, så da sykdom­men satte inn, hadde han lite å møte den med. Året før var han blitt far for første gang, etter at ekteskapet mellom ham og Josefine hadde vært barnløst i mange år. Fra dødsleiet sendte han en innstendig oppfordring til sine salvasjonistkamerater om å være trofaste mot Gud og Frelsesarmeen.

Frelsesarmeens rusomsorg er i dag en stor, kompetent og faglig sterk organisasjon. Det begynte for 125 år siden med at en tidligere uteligger bestemte seg for å ta ansvar for de som fremdeles sov og frøs ute om nettene.