SANG: Hvem har ikke sett lyset
...
SANG: Hvem har ikke sett lyset i øynene og hørt den inderlige sangen fra mennesker som er sterkt svekket av demens. Sangen sitter som «spikret», skriver Rollaug Waaler, Vetle Karlsen Eide og Asbjørn Finnbakk. Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix
debatt
Diakoni i hver tone?
Del
Vi ser for oss en vekselvirking hvor kultur og diakoni er med på å gjøre kirken relevant for både friske og syke mennesker, samtidig som det utvidede kirkerommet gjør kulturen aktuell for mennesker med eksistensielle behov.

Innlegget er skrevet av Rollaug Waaler, forstanderinne ved Haraldsplass Diakonale Stiftelse, Vetle Karlsen Eide, diakonirådgiver Bjørgvin bispedømme og Asbjørn FInnbakk, diakonirådgiver i Stavanger bispedømme.

----------

«Helse» er et mangslungent begrep, og stadig flere innser at kultur styrker helsen. Musikk, dans, lyrikk og prosa, kunst i et utall fasonger gir næring til identiteten. Brukt terapeutisk kan kulturarbeid gi både utøvere og mottakere en opplevelse av det eksistensielle. På den kommende «Kirke-helsekonferansen» i januar i Bergen rettes søkelyset mot koplingen mellom helsearbeid og kulturarbeid i og utenfor kirken.

Vi ser stadig eksempler på hvordan enkelte helsearbeidere trekker inn kulturarbeidere som en del av helseteamet, og hvordan enkelte helseinstitusjoner trekker inn kultur som en del av behandlingstilbudet og hvordan enkelte helseinstitusjoner trekker inn kultur som en del av behandlingstilbudet. Slik som for eksempel musikk-terapi. Dette er en terapiform som gir muligheter for utvikling og endring gjennom et musikalsk og mellommenneskelig samarbeid mellom terapeut og klient.

Prosessen er ofte ressursorientert og fokuserer på aktuelle mål innen helsefremmende arbeid, behandling, rehabilitering og omsorg. (www.musikkterapi.no/hva-er-musikkterapi).

Men det er mye å «gå på» innenfor kirke-helse-kulturarbeidet - så mye at den kommende «Kirke-helsekonferansen» vil sette diakoni, kultur, helse og det hele menneske på dagsorden. Vi mener at både kirken og helseprofesjonene kan forbedre sitt samvirke ved fullt ut å anerkjenne ulike kulturuttrykk som en del av et forebyggende, lindrende og endog helbredende arbeid.

Som mennesker med ånd, sjel og legeme trenger vi kunsten for å sette oss i kontakt med oss selv. Kunst og diakoni kan gjensidig berike hverandre i forståelsen av menneskers eksistensielle behov. Som mennesker husker vi ikke bare med hodet. Som mennesker husker vi også med kroppen. Hvem har ikke sett lyset i øynene og hørt den inderlige sangen fra mennesker som er sterkt svekket av demens. Sangen sitter som «spikret». Ikke et ord er feil, ikke en tone er falsk.

Eller når en kropp sterkt preget av sykdom begynner å gynge seg til rytmene av gårsdagens melodier. Det finnes kilder i oss som blir vekket til live når vi spiller på lag med følelser, sanser og kropp. Hvordan kan vi spille på lag med disse kreftene?

Det er i seg selv et spørsmål om hvordan grensesnittet mellom helse, diakoni og kultur fungerer. Slik helsefagene er spesialisert, er også kulturlivet blitt profesjonalisert. Vi har fått gode profesjonsutdannelser innen diakoni og kirkemusikk, og begge profesjoner gir et svært viktig bidrag til å formidle kirkens budskap.

Men vi mener at både helseinstitusjoner- og foretak, kirken og organisasjoner har et stort potensial i de mulighetene som diakoni og kultur skaper sammen for bedre helse.

Vi ser for oss en vekselvirking hvor kultur og diakoni er med på å gjøre kirken relevant for både friske og syke mennesker, samtidig som det utvidede kirkerommet gjør kulturen aktuell for mennesker med eksistensielle behov. Alle trenger lindring, alle trenger innspill til livsforståelse. Det er ikke helt tilfeldig at kirkene er stappfulle før jul med et mangfold av konserter.

Både helseaktører og diakonien vil styrkes av å spille på flere uttrykksformer enn bare ordene. Den vil styrkes av å spille på lag med både kunst, dans, lek og musikk og andre uttrykksformer.

Det musiske mennesket er det mennesket hvor:

«(…) følelser, sanselighet og kroppslighet får sin naturlige plass i samspillet med den kognitive utvikling. Bare på den måten har vi mulighet for å redusere gapet mellom det menneskelige potensialet som er til stede hos det enkelte menneske, og vår evne til å gjøre bruk av dette potensialet, skriver Professor Jon-Roar Bjørkvold i boken «Det musiske menneske» (Freidig Forlag, 2005).

Men er en tone fra en stemme eller et instrument, diakoni? Kan man finne et diakonalt aspekt i pilgrimsvandring? Det er slike tema vi løfter frem på den kommende «Kirke-helse-konferansen» i Bergen.

Blant annet spør vi: Hva er kirkemusikernes plass i pasientbehandlingen? Svaret får du den 16. januar.

diakoni,debatt,haraldsplass diakonale stiftelse,rollau waaler,vetle karlsen eide,asbjørn finnbakk,helse