Om mørkemenn og annet opplysende

Selv ser jeg oftere etter langt eldre kristen tenkning - og langt nyere.

Mitt kulturnotat Flere mørkemenn 27.11. har fått to svar som viser hvordan perspektiver påvirker lesning.

Først litt om bakgrunnen. Jeg har seneste året gått gjennom hva mange norske læremidler sier om kristen tro og tanke. Som vist i Lurt av læreboken? Feil og forvirring om kristen tro i læremidlene handler dette om alt fra påstander som at kristen gudstro har stått i veien for kunnskap og vitenskap, likeverd og fremskritt, til at kristne er marginalisert eller skrevet ut av historien i nyere tid.

Blant det som i alt for stor grad underslås, er kristne aktørers rolle i opplysningstiden og betydningen Hans Nielsen Hauge hadde for utviklingen av Norge på 1800-tallet. Dermed valgte jeg å heie frem noen av disse i en kort artikkel, og ikke helt uten glimt i øyet spille på fordummende og fordømmende betegnelser i den offentlige samtalen.

Konklusjonen var at «I en tid der vi trenger mer kritisk tenkning, flere arbeidsplasser og et styrket velferdssamfunn bør det kort sagt inn på læreplanene å skape potetprester og mørkemenn».

Så skulle man tro at dette ikke ville bli oppfattet som akkurat noen avansert analyse, men et apropos med brodd mot læremidler og vanetenkning. Men så enkel er jo ikke virkeligheten.

Trygve E. Gjerde, eldste i Det Haugianske Vennesamfunn, reagerer 4. desember. Han har selvsagt rett i at «Hans Nielsen Hauge var ingen mørkemann, han var lysets barn!».

Eirik A. Steenhoff har andre anliggender i Utilstrekkelig fra Davidsen om kristen opplysning 10.12. Slik jeg leser ham, er det en mer generell kritikk av protestantisk tenkning og bekymring for at jeg ukritisk har godtatt fortellingen om hvor flott det er med opplysningstid, kapitalisme, liberalisme og vitenskapelig rasjonalitet, uten å se at disse er «høyst problematiske», og «har ført til vår avkristning». Ikke minst har de frembrakt «moderne trusler mot menneskeverdet gjennom genteknologi, dødshjelp og abort».

Han savner dermed intet mindre enn at kristne går inn i en selvgranskning og kritisk dialog om livssynet, formål og bakgrunn for vår styreform og økonomiske modell.

Dette er nok i overkant ambisiøst å forvente av et kulturnotat i Dagen, men Steenhoffs anliggende bør flere enn katolikker tenke over. Hvordan skal vi forholde oss til bruddet med et klassisk kristent tenkesett, med følger som en avfortrylling og instrumentalisering av vitenskap og teknologi for å «erobre» verden eller gå for profitt eller bekvemmelighet fremfor sosiale verdier og rettferdighet, menneskeverd og miljøvern?

Selv om jeg ikke er like sikker på hva som er årsakene til avkristningen eller trusler mot menneskeverdet, støtter Steenhoff min kritikk av fordommer mot kristne. Det er «mye riktig ved en slik kritikk. Det er unektelig anakronistisk å kalle europeisk kultur på 1700- og 1800-tallet for sekulær eller antikristelig. Et sekulært samfunn som vi har i dag, fantes selvsagt ikke. Samtidig er det viktig å fastslå at det er ingen iboende motsetning mellom åpenbaring og fornuft».

Ja, og det er altså mitt anliggende. På samme måte som jeg ikke ser en iboende motsetning mellom kristen tro og vitenskap, entreprenørskap og gode investeringer, sosialt engasjement og bærekraftig velferdspolitikk.

Samtidig bør vi et godt stykke på vei kunne skille metode fra innhold. En støtte til nyere former for rasjonell aktivitet, vitenskapelig utforskning, politisk organisering og økonomisk virksomhet, er ikke ensbetydende med å akseptere alle ideologier som blir lest inn i disse.

En ros av kristne opplysningsfilosofer som Locke er ikke en ukritisk omfavnelse av alt han stod for. Samtidig ser jeg at siden dette er lett å misforstå, kan det være nødvendig å kvalifisere rosen – og stå i en kritisk dialog.

For ordens skyld: Jeg støtter Steenhoff i at «opplysningstiden» er en «tvetydig epoke i menneskets historie, ikke minst fra et kristent ståsted». Likevel mener jeg fortsatt at vi trenger mer kritisk tenkning, flere arbeidsplasser og et styrket velferdssamfunn. Og at kristne inspirasjoner kan være avgjørende for å få til dette.

Det betyr ikke at vi ukritisk skal kopiere norske biskoper fra 1700-tallet. Selv ser jeg oftere etter langt eldre kristen tenkning - og langt nyere.