ISLAM: På samme vis vurderer j
...
ISLAM: På samme vis vurderer jeg min egen og andres rolle når det gjelder kritikk av kristendom og kirke. Vi bør vite hva og hvem vi kritiserer, skriver Levi Fragell. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix
debatt
Islamkritikk er viktig, men…
Del
Dette er min prioriterte utfordring, ikke kristne presters tro på en gud, og heller ikke den lokale imamens tolkning av Koranen.

Bjørn David Bratlie utfordrer meg i Dagen 13.12. til å ta et «oppgjør med moskeene». Det minnet meg om at Dagbladet trykket et intervju med meg i 2003, hvor jeg ble tillagt følgende overskrift: «Islam er livsfarlig».

Ordene vakte oppstyr, og jeg måtte i måneder og år redegjøre for hva jeg egentlig mente. Nemlig det samme som idag: Forholdene for erklærte ateister og andre ikke-muslimer i de mest markerte islamdominerte land var og er livsfarlige.

På mine reiser som internasjonal humanistleder forhandlet jeg med advokater og politikere i Pakistan om dødsdommen til den humanistiske legen Younus Shaikh. (Han ble løslatt.) Og jeg traff den truede forfatteren Taslima Nasrin og hennes støttespillere i Bangladesh, og inviterte henne til Norge. Forholdene i disse landene og i Midtøsten har ført til aksjon etter aksjon blant internasjonale humanister såvel som eksmuslimer og kristne.

Men det betyr ikke at muslimer er livsfarlige! De er like gode og omsorgsfulle som andre. Det er likevel viktige grunner til å rette et kritisk blikk både på 1) islamsk dogmatikk og 2) organisatorisk makt.

Jeg sjenerer meg ikke for å bekrefte dette. Men da må jeg samtidig spørre: Hvordan kan uakseptable forhold i en livssynskultur bekjempes? Bør vi ikke her vise til vår egen erfaring?

Hvor ville våre vestlige samfunn vært om ikke kristen teologi og praksis hadde vært gjenstand for analyser og oppgjør fra «innsiden» - fra 1500-tallets reformasjon og 1700-tallets opplysningstid, til vår generasjons likeverd for homofil kjærlighet og avskaffelse av helvete? Hvem var det som tok kampen?

Det var filosofer, historikere, teologer, biologer, etikere, forfattere og politikere - som selv etter fleres brudd med troen hadde sine røtter i kristen tradisjon, med foreldre, venner og naboer som gikk i kirken oftere enn på julaften. Disse visste hva de forholdt seg til når de tok oppgjøret.

Den samme type forutsetninger og prosesser bør oppmuntres og respekteres i forhold til islam. Vi som ikke deler innsikt fra moskeens innside, bør selvsagt ikke av den grunn nøle med å kreve respekt for menneskerettigheter og offentlig anstendighet, men vi bør i hovedsak overlate formaliserte, lærebaserte aksjoner, «oppgjør i moskeen», til dem med egen erfaring - radikale muslimer og frafalne eksmuslimer.

På samme vis vurderer jeg min egen og andres rolle når det gjelder kritikk av kristendom og kirke. Vi bør vite hva og hvem vi kritiserer. Selv begrunner jeg min egen aksjon mot visse kristne miljøer med forhold som jeg anser som skadelige: skremsler, hysteri og «troens bevis», påstander som narrer barn, unge og voksne til å ta valg for livet.

Jeg er selv predikantsønn, og har sett hvordan sosiale nettverk rives i filler i møte med fakta og livets realiteter. Yrkesvalg og familiære forhold går i grøfta, isolasjon, ensomhet, stigmatisering, mentalt avvik og smertelig selvbebreidelse utvikles.

Dette er min prioriterte utfordring, ikke kristne presters tro på en gud, og heller ikke den lokale imamens tolkning av Koranen. Men når jeg treffer en «moderne» muslim på kafeen her på Holmlia i Oslo, og den hyggelige mannen betror meg at han er fortørnet over at nabokona nå går med nikab, så svarer jeg: Mist ikke motet.

Min mor, pinsepastorens hustru, fulgte de gyldige regler og klippet ikke håret og brukte ikke og sminke og smykker i øret. Men idag sitter selv predikantkonene på plattformen med elegante frisyrer, sminkede lepper og glitrende øredobber. Slik kan moskeen kan også endres, unge mann - og dere har jo Hadia Tajik!

islam,muslimer,levi fragell,ateist,bjørn david bratlie