Tilbake står et redusert menneskesyn

Der mennesket ikke er verdifullt i seg selv, men kun i kraft av evnen til å føle.

Kjell Ingolf Ropstads oppgjør med deler av miljøbevegelsen i landsstyretalen 8. november har satt sinnene i kok. Ropstad adresserte blant annet kritikken mot Grønn Ungdoms talsperson, Teodor Bruu, som tok et oppgjør med menneskeverdet i en kronikk i Klassekampen før sommeren. Hva skrev han egentlig, og hvor utfordrende er det for menneskeverdet?

I kronikken med tittel «Imot menneskeverdet» skriver Bruu at begrepet menneskeverd «antyder at det er en grunnleggende forskjell mellom individer som er mennesker og individer som ikke er mennesker.» At han etter Ropstads tale uttaler til Vårt Land at «det er ingen som ønsker å likestille mennesker og dyr» rimer dårlig med det han opprinnelig skrev i sin artikkel.

Bruu argumenterer nettopp med å bryte ned skillet mellom dyr og mennesker i sin artikkel: «Vi kan ikke opprettholde et hardt skille mellom mennesker og andre dyr uten å være grovt inkonsekvente i etikken vår.» Han hevder i Vårt Land at «det er mulig å bry seg mer om dyr, uten å bry seg mindre om mennesker», noe jeg isolert sett er helt enig i.

Men med hans premisser reduseres menneskeverdet i samme takt som dyrenes rettigheter styrkes, han skriver: «Hva om selve menneskeverdsbegrepet er utdatert og bør forkastes?»

Hvilket menneskesyn og hvilken etikk vil han så erstatte det han mener er et utdatert menneskesyn med? «Det er følelsene våre som gir oss vår verdi», hevder han i sin kronikk. Han tar interessant nok et slags oppgjør med konsekvensetikere som knytter vår menneskelighet opp til egenskaper som intellekt og evne til sosialt samspill. Men i likhet med disse knytter han menneskeverdet til en bestemt egenskap. Han har bare byttet ut intellekt og sosialt samspill med følelser.

Interessant nok hviler Bruus resonnementer nettopp på samme utgangspunkt som filosofen Peter Singer: et forsøk på å likestille (høyerestående) dyr og mennesker i egenskaper som de har felles. Tilbake står et redusert menneskesyn, hvor mennesket ikke er verdifullt i seg selv, men kun i kraft av evnen til å føle. Hvilken verdi Bruu tillegger de menneskene har som ikke har evne til å føle, står litt uklart for meg.

Alternativet til Bruus posisjon er klassisk humanisme (enten det er jødisk, kristen eller sekulær humanisme), i nyere tid best uttrykt i fortalen til menneskerettighetene. Her knyttes menneskerettighetene til menneskets «iboende verdi» som medlemmer av menneskeslekten. Samtidig minner teksten om de barbariske handlinger som en tilsidesettelse av menneskeverdet er en forutsetning for.

Teolog og KrF-politiker Erik Lunde påpeker nettopp at ideen om at mennesket har en iboende verdighet og en spesiell status som skiller det fra resten av skaperverket, er grunnlaget for menneskerettighetene: «Skulle man forlate ideen om at mennesket har en annen moralsk status enn dyrene, ville det ikke lenger gi mening å holde seg med et sett «menneskerettigheter». Da ville disse måtte erstattes av noe annet.» (Vårt Land, 23. november)

Dag Hareide advarer imidlertid i sin bok «Hva er humanisme» om å bygge menneskeverdet på det han kaller for antroposentrisme. Dette kan illustreres med den greske filosofen Protagoras’ utsagn om at mennesket er alle tings mål. Dette setter mennesket i en hersker-posisjon i forhold til resten av skaperverket. Humanisme forstås bedre som en tro på menneskets verdi som setter oss i stand til å forvalte og ta vare på resten av kloden, og ikke minst overlate den i god stand til kommende generasjoner.

Det siste står ikke i motsetning, men spiller sammen med ideen om menneskets iboende verdi. Kjernen i Peter Singers etikk er i likhet med premissene i Bruus kronikk en filosofisk antihumanisme. Mennesket er tappet for sin egenverdi – en verdi det har kun i kraft av å være menneske. Med et slikt utgangspunkt forsvinner grunnlaget for menneskets rettigheter, og det vil svekke og ikke styrke kampen for et bedre miljø og internasjonal rettferdighet.