SUBJEKTIVT: Om det vi forkynner handler mer om oss selv enn om Gud, om våre subjektive refleksjoner tar over for Jesu budskap om ufortjent nåde og gudgitt håp, da gjør vi Gud ubetydelig liten og vår egen makt mange nummer for stor, skriver Øystein Magelssen. 


Retten til å være en synder

Jeg tror vi begår en brøler når vi dropper å snakke om synd. For hvor skal unge mennesker da gå med sin uperfekthet?

Uten Gud ender mennesket som kjenner på sin utilstrekkelighet og sine feil, med å felle seg selv og bidra til tidens hensynsløse moralisme og sekulære politiske korrekthet. Det er på tide å starte en bevegelse for uperfekte mennesker, eller retten til å være en synder.

I det siste har jeg prøvd å høre bedre etter. I kirkebenken, på leirer og konferanser, møter og seminarer, på konserter, i samtaler og diskusjoner. Mye er sant, klokt og oppbyggelig, til ettertanke og utfordring. Mye handler om oss selv, om vårt ansvar for verden, for klimaet, for diskriminering og økte forskjeller. Mye handler om vår tro, hva vi opplever, ser og aner og kan undre oss over.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg hører meg selv be om hjelp til å handle, til å bety en forskjell, være åpen, sterk og tro. Og om kjærlighet. Den vi skal dele med andre. Å tro er å handle, hører jeg; å stå opp for det som er sant og rett.

Det skal sannelig noe til å leve etter alt dette jeg hører. Ikke nok med at det å være menneske i seg selv er en prestasjon, så kan det høres ut som det å være en kristen er det også. «Generasjon prestasjon» er de blitt kalt. Unge i Norge født på 2000-tallet; veltilpassede, aktive, hjemmekjære og opptatt av å gjøre det bra, ikke minst på skolen, i idrett og på sosiale medier. For noen blir summen et voksende problem når kravene i lengden blir utmattende.

Visst er det rett å mane til kamp for klimarettferdighet, med «store ord». Visst skal vi handle og være vårt ansvar bevisst, i kirke og samfunn. Men om det vi forkynner handler mer om oss selv enn om Gud, om våre subjektive refleksjoner tar over for Jesu budskap om ufortjent nåde og gudgitt håp, da gjør vi Gud ubetydelig liten og vår egen makt mange nummer for stor. Det er på tide jeg ber Gud selv gripe inn og handle med sin kjærlighet og makt. For det er vel Gud vi tror på, ikke vår egen tro?

Den danske høgskolelærer Christian Hjortkær treffer blink når han tidligere i høst skrev om (arve)synd blant tidens unge. (Kristeligt Dagblad, 19. november.) Han har vært på konsert med post-punk-bandet The Minds Of 99, og hørt deres låt «En engel»:«Vi troede, at slangen den var slimet og slesk, men den er faktisk tør. Stadig er jeg bange for den slimer mig til, Så alt er ligesom før.»

Er arvesynden et tilbakelagt kapittel? En stor del av de seneste årtiers teologi har da forsøkt å fjerne alt snakk om synd fra kirken. Folk flest vet knapt lenger hva synd er. Voksne forbinder det mest med gamle mørke dogmer. For ungdom er det et tomt ord, helt ute av bruk. Men selve synden er der like fullt, i vår verden og i våre liv, min egen erfaring av å feile helt og ikke strekke til.«Jeg kan slet ikke ændre på den som jeg er. Det er lige meget hvad jeg gør. Alt ender ligesom før.»

En mismodig skamfølelse brer seg blant mange unge. Den skyldes på den ene side, samfunnets løgn om at alt er mulig, og min egen knugende følelse av at jeg som menneske, er forutbestemt og fastlåst som aldri før. For i et opplyst samfunn finnes det selvfølgelig ikke lengre noen overnaturlig gud eller en dømmende engel. Jeg dømmer meg selv, og er min egen verste dommer.

Men post-punk-bandets poesi vitner mer bibelsk enn preknene Hjortkær hører i kirken:«Men når denne dag er omme, har jeg set en engel komme. Vil den mon være barn med vinger på? Mon den vil ligne mig? Mon den vil være flink og bare forståmig, for alle mine fejl?

Den Jesus jeg kjenner, tar imot hele mennesker. Mennesker som vet å ta på alvor både de lyse og de mørke sidene ved livet. Utrolig, men sant, vi er elsket av Gud og regnet med i fellesskap hvor vi får troen i gave, tross all tvil og uavhengig alle prestasjoner. Vi får bære hverandres tro og kjempe sammen for en bedre verden som Jesu etterfølgere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Til grunn ligger et menneskesyn som både tar vår gudbilledlikhet og synd på alvor, og budskapet om den levende Kristus som tilgir, gir livsmot og uendelig håp.

The Minds Of 99 har fingeren på mange unges mentale puls. Og det er et betimelig forsøk på å vekke «generasjon prestasjon» fra den livsløgn de er belemret med, når bandet synger: «Alle skuffer over tid», og «alle har et sted, hvor det gør ondt».

For alle er vi hele mennesker på godt og vondt. Og ingen må ta fra et menneske retten til å være en synder. Aller minst i kirken.