Utilstrekkelig fra Davidsen om kristen opplysning

Davidsen etterlyser kritisk tenkning, men det er nettopp hva jeg savner – ikke bare fra ham selv, men fra det brede lag av norske kristne:

Bjørn Are Davidsen skriver i Dagen 27. november at vi trenger flere kristne «mørkemenn», som egentlig var opplysningsmenn. Vi har hele tiden blitt «lurt»: Det vi har tenkt på som en motsetning mellom opplysningstidens idealer om rasjonalitet og menneskelig velferd, og en mørk og bakstreversk kristendom, eksisterte egentlig aldri, ifølge Davidsen.

På den ene side er det mye riktig ved en slik kritikk. Det er unektelig anakronistisk å kalle europeisk kultur på 1700- og 1800-tallet for sekulær eller antikristelig. Et sekulært samfunn som vi har i dag, fantes selvsagt ikke. Samtidig er det viktig å fastslå at det er ingen iboende motsetning mellom åpenbaring og fornuft. Men det hefter likevel mange problemer ved Davidsens fremstilling.

For å vise hvordan kristen innsats lå til grunn for opplysningstidens fremvekst i Danmark-Norge, viser Davidsen til et knippe kirkefolk: Erik Pontoppidan, Johan Gunnerus og Hans Nielsen Hauge. Pontoppidan og Gunnerus var interesserte i naturvitenskap, Hauge i entreprenørskap.

Davidsens metode reiser imidlertid noen spørsmål om hvordan han definerer kristendom og opplysning, og hva slags rasjonalitet som ligger i bunnen for disse. For det første virker det som om han mener at opplysning er et udelt gode, og at «opplysningstiden» var en periode i historien der menneskets livs- og tankeverden ble forbedret.

Derfor blir det viktig å vise at kristne bidro til en slik forbedring. Det er jo ikke uriktig at verden har blitt bedre på mange vis. Men da må man kvalifisere hva med mener med «bedre», med fremskritt og opplysning. Det vi i dag kaller opplysningstid, er, vil jeg mene, en høyst tvetydig epoke i menneskets historie, ikke minst fra et kristent ståsted.

Det er i opplysningstiden at vi finner kimen til kristendommens eventuelle kollaps i den vestlige verden, og til det sekulære samfunnet vi lever i i dag. Men problemet med Davidsens tekst går for meg enda dypere: Det han ønsker å forsvare og fremheve som positive trekk ved moderniteten, nemlig kapitalisme, politisk liberalisme og vitenskapelig rasjonalitet, er i seg selv høyst problematiske, og de har ført til vår avkristning.

Ingen av disse «ismene» er nøytrale. De er uttrykk for et visst syn på hva mennesket, verden og Gud er, som ikke uten videre kan identifiseres med kristendommen. Tvert imot vil jeg hevde at de står i et spenningsforhold, eller kanskje motsetningsforhold, til en kristen livsanskuelse.

Når Davidsen kaller den liberale opplysningsfilosofen John Locke for en «sentral kristen tenker», er det et case in point. Lockes politiske filosofi, metafysikk og syn på natur og mennesket representerer et radikalt brudd med den kristne middelalderens virkelighetsoppfatning. At Locke gikk i kirken, til og med skrev teologiske pamfletter, blir i så måte en historisk trivialitet. Få tenkere har bidratt mer til det moderne samfunnets atomisering og sekularisering enn Locke.

Den tyske filosofen Hermann Lübbe (f. 1926) skrev at opplysningstiden var den prosess som førte til at vitenskapelige funn nå kan betraktes som banale. Det at naturen ble «avfortryllet», førte, som Max Weber skrev – som Davidsen synes å gi sin tilslutning til – til kapitalismens fremvekst.

Men er dette et autentisk kristent vitnesbyrd om mennesket og naturen og deres forhold til Gud? Guds skapelse av verden innebærer at verden er full av mening – mening som gikk tapt i det verdensbilde som vokste frem med opplysningstidens mekanistiske og «avfortryllende» filosofi og vitenskap. En slik tenkemåte fører til banalisering av naturen og dehumanisering av alt sant menneskelig.

Det fører til et annet, stadig mer aktuelt spørsmål: Hvordan skal vi komme til rette med moderne trusler mot menneskeverdet gjennom genteknologi, dødshjelp og abort, dersom vi til syvende og sist deler den virkelighetsoppfatning som har åpnet opp for de truslene?

Davidsen etterlyser kritisk tenkning, men det er nettopp hva jeg savner – ikke bare fra ham selv, men fra det brede lag av norske kristne: En reell selvgranskning når det gjelder vår egen styreforms og økonomiske modells opprinnelse, formål og det livssynet som disse (mer eller mindre implisitt) forfekter. Det kristne alternativ må utformes i en kritisk dialog med dette livssynet, og kan slett ikke identifiseres med det.