Hva er humanisme alene?

Båre Arbeiderpartiet og MDG har denne høsten lagt frem forslag for Stortinget om økt mangfold i kjønnspolitikken. På samme tid har flere medier og enkeltpersoner ført en kampanje for å påvirke politikere og folkemeningen.

Saken har blitt frontet mot det som kalles «homoterapi», og et ønske om et lovfestet forbud mot all slik virksomhet. Samtidig har debatten blitt mer og mer vendt mot tradisjonell kristen samlivsetikk. Denne har i forlengelsen blitt fremstilt som både menneskefiendtlig og skadelig for enkeltpersoner fra de som kjemper for en ny og radikal kjønnsideologi.

Momentet i debatten har vært stort, og dyttet politikerne over i saker som ligger i skjæringspunktet mellom tro og samfunnsverdier. Partilederne har i etterkant blitt utfordret på partienes religionspolitikk, og den relativt smale «terapi-debatten» har blitt en av hovedsakene som legger føringen for hvordan de skal forholde seg til tro og samfunn på generelt grunnlag.

Leder for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, løfter i sitt innlegg på Verdidebatt frem at Norge har enkristenhumanistisk arv som vi skal bevare og videreutvikle. Her ligger det en dyp spenning i fortsettelsen. For hvem troner øverst og har siste ordet når de helt grunnleggende verdier og kjøreregler for tro og livet skal utformes? Ligger tyngdepunktet i begrepet «kristen» eller på ordet «humanistisk»?

For hva er en humanisme alene som livssyn og verdiskala, uten «kristen»?

Humanismen setter mennesket i sentrum, og opphøyer mennesket selv til den øverste normgiver. «Homo mensura!». Ifølge dette livssynet, er det vi selv som bestemmer hva som er rett og godt, sant og gyldig. Vi kan helt på egen hånd tenke ut hva som er livets fundament, og selv lage vår verdiskala som grunnlag for holdninger, liv og handling.

Hovedsaken er altså de tanker, holdninger og det sinnelag som vi selv har, eller har blitt enige med andre om. Stefan Gustavsson beskriver spenningen mellom humanisme og kristen tro som «to uforenlige livssyn».

Dette har blitt svært synlig i den store samlivsdebatten vi har hatt i kirke og samfunn. Selv i kirken setter mange «human» øverst når vi skal samtale om livet, og gi retningslinjer for rett og galt.

Hvis kristenhumanisme skal ha noe å si for det norske folk og land, kan ikke verdier og normer begrunnes ut fra mennesket alene. Vi trenger en høyere norm, og fastere rettesnor. «Kristus» må trone over «human - mennesket», og ikke motsatt. I motsatte fall havner vi opp som avgudsdyrkere, og lager oss våre egne guder - der vi i de fleste tilfeller tilber og dyrker oss selv.

Bare i et samfunn som har Gudsåpenbaringen, Kristi ord og Guds bud, som kompass og fundament, er vi i stand til å ta vare på mennesket i sin helhet. Bare slik kan et kristenhumanistisk samfunn bygges og videreutvikles, og menneskeverd og sann frihet og toleranse bevares.