Den barmhjertige transe

Hvis Jesus gikk på jorden i dag, ville han da fortalt historien om den barmhjertige transseksuelle?

Det har skapt bølger når MDG og Ap har tatt til ordet for å styrke LHBTI-politikken, eller som MDG skriver: «En aktiv regnbuepolitikk for å styrke kjønns- og seksualitetsmangfoldet». Motstanden uttrykkes blant annet gjennom oppropet «JA til tokjønnsmodellen, NEI til radikal kjønnsideologi», som i skrivende stund har 12.008 underskrifter.

Her formidles blant annet skepsis til at kjønn skal defineres som en sosial konstruksjon, løsrevet fra biologi. Frykt for at organisasjonen FRI skal få monopol på seksualundervisning i skolen. Bekymring knyttet til hvilken behandling som skal gis barn og unge med kjønnsdysfori. Og så videre.

Det er mange nyanser i disse spørsmålene som jeg skal la ligge, og en god del av den skepsis som uttrykkes er forståelig. Samtidig synes noe å være totalt fraværende: - Hvor er omsorgen for demenneskene som disse spørsmålene omhandler? De som ikke finner seg til rette i noen av de tradisjonelle kjønnskategoriene eller kjønnsrollene?

Som definerer seg som transe, hen, bifil, intersex, ikke-binær? Og hvorfor applauderes ikkeintensjonene til Ap og MDG, som tar til orde for å bedre livsvilkår for en vanskeligstilt gruppe? Var det ikke nettopp de marginaliserte Jesus stod opp for i sin tid?

Vi kan ikke nekte for at disse menneskene finnes. Det er heller ikke et nytt fenomen, men har eksistert til alle tider og finnes i de fleste kulturer. Det kreves av oss som et raust og varmt samfunn at vi gir rom for de som opplever seg annerledes.

Poenget er dessuten at deikke trenger å føle seg så annerledes, hvis samfunnet gir større plass for mangfold og ulikheter. Egentlig er de akkurat som meg og deg, med behov for aksept og anerkjennelse til å kunne være seg selv. Det å skape bedre grunnlag for å forstå denne gruppen av våre medmennesker, slik som Ap og MDG tar til orde for, hvordan utgjør det en trussel?

For meg fremstår det som om frykten for at tradisjonelle kjønnsroller skal rokkes ved fullstendig overskygger Jesus sitt eksempel om å inkludere de som er stigmatisert i samfunnet.

Han løftet opp de som var tilsidesatt, utelatt og uglesett og ga de verdighet. Formante Jesus oss om å elske vår neste, eller var det viktigere at vi skulle ha rett lære? Var det ikke nettopp de som hadde «monopol på sannheten» Jesus kritiserte?

Selvsagt kan man være uenig om hvordan man ser på kjønn, seksualitet og verdier knyttet til samliv. Men vi kan vel mer konstruktivt nå frem til bedre løsninger hvis vi velger dialog og forsøker å forstå den andre part! Å grave seg ned i skyttergraver hjelper ingen.

Hvem er så min neste? Hva med å bli venn med en «hen» eller invitere en transperson på middag, og la kjønnsdiskusjonen ligge en stund?