Vi trenger flere mørkemenn!

I en tid der vi trenger mer kritisk tenkning, flere arbeidsplasser og et styrket velferdssamfunn bør det inn på læreplanene å skape potetprester og mørkemenn.

Holdningen er klar: «Gud? Sånn overtro ble da voksne kvitt med opplysningstiden!» Mange lærebøker og lunsjdiskusjoner forbinder opplysning, velstand og vekst med kampen mot kirken. Det vekker reaksjoner å rekke opp hånden og si at i Norge kan vi takke potetprester og mørkemenn for dette.

Når vi snakker opplysningstid, tenker mange på Frankrike som ikke manglet oppgjør med kirken. Men det er vanskelig å komme unna opplysningstid også i andre land og i mange former. Ikke alle endte i revolusjon, terror og Napoleon. I England kan noe skyldes metodistvekkelsene som ga bedre kår for mange. Det hører med at sentrale kristne tenkere som Locke holdt liberale verdier høyt og var opptatt av grunnleggende rettigheter.

I Danmark-Norge var de mest sentrale opplysningsmennene prester. Altså stort sett lojale embetsmenn. De delte ikke kunnskap som var kritisk til konge og styreformer, men fremmet allmenn opplysning, fromhet og kristen kunnskap.

En av drivkreftene var Erik Pontoppidan, pietisten bak boken generasjoner av konfirmanter måtte lære, Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme. Han skrev mye om mangt. Hans Forsøg paa Norges naturlige Historie (1752-53) ble oversatt til engelsk, og ikke bare fordi han støttet troen på sjøormer.

For Pontoppidan var naturen en av Guds to bøker, et sted å finne spor av Gud. Mange prester underviste om teknologi og nyvinninger, som poteten. Dette var i perioder viktigere for folk flest enn Grunnloven. Hvor mange prestene reddet ved dette i nødår er vanskelig å vite, men det må være titusener.

Fra denne tiden har vi også et brev fra en som vil stifte et selskap i Trondhjem for å fremme vitenskap. Selskapet skal drive med alt fra historie og fysikk til økonomi og «de naturlige tings formål». Mottakerne skal skrive vitenskapelige tekster for folk flest.

Brevet er ikke fra en ateistisk revolusjonær. Johan Ernst Gunnerus sendte det til prestene i Trondhjem stift i 1758, året han ble biskop. I stedet for å forby vitenskap, påla han prestene det - i et hyrdebrev. Han ga selv ut 40 vitenskapelige tekster, fra biologi til økonomi. Og om sjøormer.

For også Pontoppidan trengte opplysning. Gunnerus la lite imellom da han i 1784 skrev Critiske Tanker om Kraken, Søeormen og nogle flere Vidunder i Havet. For denne «fabel om sjøormen har man fra barnsben av innprentet seg så dypt, at man siden anser alt i sjøen som ligner det aller minste på denne, for en sjøorm». Man ror ikke nærmere for å undersøke, men så fort man kan i motsatt retning. «Rimeligvis er det nok en hvalfisk som er blitt sett».

I Norge gikk prestene så mye i bresjen for opplysning at det kunne gå på bekostning av forkynnelsen. Samtidig krevdes godkjennelse for at andre enn prester kunne tale, for å unngå usivilisert svermeri og politisk agitasjon.

Midt oppe i dette finner vi Hans Nielsen Hauge, forkynner og forretningsmann. I iveren trosset han kravet om godkjennelse for å forkynne. Hans vellykkede forretninger møtte motstand. Spesielt mislikte etablerte konkurrenter en utfordrer som Hauge. Det endte med flere års fengsel. Denne kampen for frie forsamlinger var sammen med skolens leseopplæring viktig for Norges demokratiske utvikling.

Hans Nielsen Hauges innsats gir grunn til å spørre hvordan Norge hadde blitt uten bedehuset.

Han bidro til en tidsånd med privat initiativ og entreprenørskap. Han sto for det som ofte kalles protestantisk arbeidsetikk, for gudsfrykt med nøysomhet, hardt arbeid og i Hauges versjon gründervirksomhet og industribygging.

Resultatet er vanskelig å fatte. Han skapte nærmere 8.000 arbeidsplasser og var engasjert i rundt 100 større finanstransaksjoner. Mellom 1801 og 1804 var han den viktigste private bankmannen i Norge. I 1804 sto han former enn én prosent av landets bruttoinvesteringer - i dag tilsvarer det over fire milliarder kroner. Relativt sett har ingen investert mer. Mellom 1818 og 1940 startet hans etterfølgere nesten 70 % av næringsvirksomheten på Sunnmøre.

De var ikke alene. En rekke kirkelige tiltak og presters engasjement på andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, viser hvor alvorlig mange arbeidet med arbeidernes utfordringer. Resultatet var sosiale og økonomiske tiltak som bidro til å avhjelpe direkte nød og til å legitimere arbeidernes kamp og mange av deres krav, slik Nils Ivar Agøy viser i Kirken og arbeiderbevegelsen.

En allianse av kristne arbeidersamfunn i Norge ga seg utslag i mange syke- og begravelseskasser, kooperative forretninger, og låne- og sparekasser. Så mange at arbeiderbevegelsen oppfattet det som en «konkurrent». Noe av kritikken mot kirke og «mørkemenn» er klart påvirket av slike forhold.

Opplysningstiden i Norge gjorde ikke at gudstroen forsvant. Tvert imot bidro gudstroen til opplysning og vitenskap, vekst og velferd. Kirken og lekfolket på bedehusene bremset ikke utviklingen. På mange områder ga de heller gass.

I en tid der vi trenger mer kritisk tenkning, flere arbeidsplasser og et styrket velferdssamfunn bør det kort sagt inn på læreplanene å skape potetprester og mørkemenn.

Bjørn Are Davidsen er forfatter, sivilingeniør og rådgiver i tankesmien Skaperkraft