Til forsvar for en liberal teologi

Det er lett å peke på andre og svært aktuelle eksempler på hvordan teologiske opprør fungerer undertrykkende når de kommer i maktposisjon.

Uttrykket «liberal teologi» forbindes gjerne med forsøk på å forhold seg relativt fritt til Bibel og bekjennelse. Problemet med slik teologi er imidlertid at den fort blir nokså ufri. All erfaring viser nemlig at avvisning av tenkningens tradisjonelle autoriteter fører til at en i stedet henter dem fra samtiden.

Det har gjort at ulike former for teologi som oppfatter seg som liberal i denne betydningen av ordet, stort sett har hatt nokså kort levetid. Det tror jeg også vil gjelde teologi som lar seg binde av de autoriteter som i vår tid er aktuelle, enten det er den demokratiske folkekirke eller den populistiske nasjonalkirke.

Vi trenger en teologi som er liberal og fri uten å la seg binde av slike innskrenkende perspektiver. Teologiens frihet er nemlig forankret i Guds egen frihet. Det kan bare komme til uttrykk om den er reelt fri også i forhold til menneskers forventninger om hva den skal si.

I Jesu forkynnelse kommer dette svært tydelig til uttrykk. Han var aldri redd for å utfordre etablerte oppfatninger om tro og liv, og snudde ofte det allment aksepterte på hodet. Tolleren prioriteres framfor fariseeren, de syke framfor de friske, og de siste får løfte om å bli de første.

Paulus, som fikk et hovedansvar for å oversette Jesu handlingsspråk til teologiske begreper, formulerer dette som evangeliet om frelse av nåde. Det forutsetter at nåde forstås som radikal frihet i forhold til menneskers forventninger og fortjenester. Det er genuin liberal teologi.

I denne form for liberal teologi ligger det derfor en iboende tendens til å utfordre etablerte autoriteter, fordi etablerte autoriteter alltid vil forsvare tingenes nåværende tilstand.

Et klassisk uttrykk for dette i våre egen teologiske tradisjon er Luthers opprør mot de kirkelige autoriteter, et opprør som nettopp forstod seg selv som et forsvar for teologiens frihet. Likevel gikk det ikke lang tid før Luther og den tradisjon som viste til ham selv ble en hegemonisk, undertrykkende autoritet.

Det er lett å peke på andre og svært aktuelle eksempler på hvordan teologiske opprør fungerer undertrykkende når de kommer i maktposisjon. Spørsmålet etter teologiens frihet er ikke besvart en gang for alle.

Evangeliets radikale annerledeshet må ikke slutte å utfordre og uroe oss. Bare slik kan vi bevare teologiens og trosbekjennelsens frihet fra å segne under byrden fra menneskers forventningspress.