Hva skjer med de unge i frikirkene og på bedehuset?

I helgen samles 1.300 barne- og ungdomsledere fra hele bredden av det lav- og frikirkelige Norge seg i Kristiansand til en konferanse som handler om å gi Jesus videre.

Disse miljøene går ofte under radaren i Norge, og når de blir satt fokus på, er det ofte på en måte som kan oppleves som fremmed for de fleste unge som deltar i disse miljøene. Et godt eksempel på det er filmen Disco. I en velskrevet kommentar peker Didrik Søderlind på flere sentrale utfordringer disse miljøene har, men tar også opp et annet aspekt:

«Hvordan er det å være den eneste åpne kristne i klassen? Blir de mobbet for det? Hvordan er det å være kristen innvandrer, i skvis mellom storsamfunn og muslimer? Slikt skulle jeg gjerne sett en spillefilm eller realityprogram om.»

Søderlind stiller noen viktige spørsmål; Hvem er disse unge menneskene, hva betyr troen for dem i hverdagen? Hvordan forholder de seg til de organisasjonene og menighetene de er en del av?

Ungdata-undersøkelsen som jevnlig tar pulsen på unge i Norge, avfeier lettvint gruppen av religiøse til å være i tilbakegang. Bakgrunnen for dette er at den tidligere svært så store organisasjonen, Søndagsskolen i Norge, har hatt en kraftig nedgang i medlemmer. Om en tar denne organisasjonen ut av materialet, ser en et annet bilde. Frem til årtusenskiftet var det en generell nedgang i det totale, organiserte barne- og ungdomsarbeidet innen norsk frivillighet.

I denne perioden hadde de lav- og frikirkelige en lavere nedgang enn gjennomsnittet. Etter dette har det vært en generell økning, og de lav- og frikirkelige har hatt en markant høyere vekst enn gjennomsnittet. Det er altså ikke døende bevegelser, men bevegelser som engasjerer svært mange unge i hele landet.

Tusenvis av barn og unge møtes jevnlig til ulike aktiviteter i disse miljøene, og helgens konferanse tar pulsen på hensikten til disse organisasjonene: å gi Jesus videre. Formålet med konferansen er å gi en tro som varer livet ut. Som en del av konferansen henvises det også til forskning som viser at mange ikke opplever at troen varer.

Forskning på tilvekst og frafall forteller at mange som velger å være en aktiv del av disse miljøene, velger dem bort igjen etter kort tid. Disse miljøene er altså store, og mange har snudd en negativ tilbakegang, men mange barn og unge er bare innom for en kortere periode.

Det er da grunn til å stille spørsmål ved om de i de hele tatt erfarer Jesus i den tiden de er i kirken.

Det meste av forskning på unge og religiøs deltakelse viser at foreldres tro har en avgjørende betydning for egne livsvalg. Om dine foreldre er aktive i en kirke, er det sannsynlig at du også blir det. Snudd på hodet kan en si at om du ikke har aktive kristne foreldre, er det ikke spesielt sannsynlig at du du heller får en aktiv, kristen tro.

Spørsmålet er da om det er slik at disse miljøene er primært for de som er født inn i dem? Hva tenker de unge selv om dette? Hvilke faktorer har vært viktige for at de er en del av disse menighetene og organisasjonene?

Et fellestrekk ved de lav- og frikirkelige bevegelsene er at de har vært til stede i omtrent 100–200 år, hvor de lutherske bedehusbevegelsene i snitt er litt eldre enn frikirkene.

I disse tradisjonelle vekkelsesbevegelsene er den personlige omvendelsen helt sentralt, at den enkelte gir sitt liv til Jesus. Dette står i kontrast til (stadig større deler av) folkekirkens teologi om at dåpen i seg selv er nok. Et sentralt spørsmål å stille da er om personlig omvendelse er viktig for de unge i dag, eller om det er andre faktorer som gjør at de er aktivt med i disse bevegelsene. Og om det er slik at omvendelsen har mindre betydning, hva vil det bety for den videre utviklingen av organisasjonene?

Et økende fokus innenfor religionssosiologien er på hverdagsreligiøsitet. Denne tar et oppgjør med sekulariseringen og hevder at mye av det som handler om religion, blir oversett. Religionen er langt mer til stede enn mange tror, og religionen er langt mer enn merkelapper. Forståelsen av at du tror det du gjør, og gjør det du tror, går bra sammen med en lavkirkelig teologi der dogmatikk og etikk er to sider av samme sak.

Tradisjonelt står Bibelen som den øverste autoritet som definerer både hva en tror og gjør i de lav- og frikirkelige miljøene. Men er det slik i dag? En undersøkelse viser at særlig unge menn leser mer i Bibelen enn før. Betyr det at Bibelen oppfattes som en autoritet for hvordan livet leves eller ikke?

Flere forskere har pekt på at de emosjonelle aspektene av troen blir viktigere på bekostning av de kognitive. Om det er slik, hvordan påvirker det relasjonen mellom hvordan en velger å leve sitt liv og hvordan organisasjonene de er en del av forstår Bibelen?

Fokuset på religion er økende både i samfunnet og samfunnsdebatten forøvrig. De fri- og lavkirkelige bevegelsene er representanter for en måte å forstå det å være kristen på som å leve sitt liv forskjellig fra verden forøvrig. Et grunnleggende spørsmål er hvorfor de unge som i dag er på bedehusene og i frikirkene identifiserer seg som kristne, og hva det betyr for hvordan de lever sine liv.